Kings Of Leon - Come Around Sundown
Terningkast 3

Noe for alle, alltid, alltid

Forskjellen på “klassisk rock” og klassisk rock? Spør hvem som helst, bare ikke Kings Of Leon.

Siden debuten Youth And Young Manhood i 2003 har familiebedriften Kings Of Leon vokst seg til å bli et av verdens mestselgende band, med over 6 millioner solgte eksemplarer av forgjengeren Only By The Night (2008) på verdensbasis og en nærmest idiotisk rekke singler både du og din mor trolig kan nynne med på om situasjonen skulle kreve det.

Imponerende, dette, og langt fra ufortjent. Ikke bare gjenkjenner og rendyrker kvartetten et hektende hook idet de snubler over det; de mangler i tillegg totalt hemningene, skamvettet, krednoiaen eller hva man nå skal kalle den tilbakeholdende impulsen som forhindrer flere av deres kunstnerisk overlegne, men kommersielt akterutseilte rivaler fra å ta det samme sjumilssteget. En typisk Kings Of Leon-låt er gjerne ikledd syttitallets mest flagrende, ikonifiserte og iøyenfallende gevanter, men med et ufravikelig omdreiningspunkt i Caleb Followills bed(år)ende røst og hva enn som måtte finnes av kontemporært stadionpotensiale pumpende i bunnen.

Come Around Sundown, gruppens femte album, skubber ikke rundt på disse faste ingrediensene i særlig grad. Fraværet av overbevisende melodier blir imidlertid mer og mer påfallende for hver gjennomlytting. Vel vil låter som “Radioactive” og “Pyro” sannsynligvis prege radiohverdagen din i overskuelig framtid, men i denne sammenhengen fremstår de som bleiknebbede rekonstruksjoner av både egen og andre melodiøst anlagte gitarrockeres svunne storhet, fra Faces via Aerosmith og Tom Petty til U2.

“Radioactive”:

Skillet mellom bra musikk og musikk som minner om noe bra (den egentlige forskjellen mellom klassisk rock og “klassisk rock”, innbiller jeg meg) ligger som et underliggende og høyst uuttalt gnisningspunkt gjennom hele platen, fra Band Of Horses-flørten “Mary” til svulstige Pearl Jam-pastisjer som “The End” og “The Immortals”. Selv en i utgangspunktet nydelig sang som “Back Down South”, ett av få øyeblikk her der Kings Of Leon faktisk høres ut som om de trives med det de holder på med, skjemmes av skjematisk forvaltning av sørstatenes stolte countryrocktradisjoner. Omtrent halvveis ut i albumet sniker det seg i tillegg inn en metthet på Calebs begrensede vokaluttrykk, som litt for ofte stamper inderlig brodd for reinspikka breking.

Sagt på en annen måte: Kun ved å forholde deg til tradisjonen kan du overskride den. Og kun ved å overskride den kan du bli en del av den. Kings Of Leon bykser elegant over siste halvdel av dette premisset; de lager dyr og skinnende minste-felles-multiplum-rock med ordet “forgjengelig” svidd dypt inn i sideflesket. Og da er det som kjent allerede for seint.

Marius Asp