Elektrisk finale! Röyksopp med venner landa festivalsesongen med kraft.
Hva er det som gjør Torbjørn Brundtland og Svein Berge så ranke i kveld? Er det
a) at de veit at de har Robyn med på laget?
b) vissheten om at vi vil ha elektropophitsa deres,
c) at de har på seg superheltkappe og paljetter?
Superheltene i pop bruker sjøltilliten riktig, og lager en festforestilling av årets Øyafinale: De har lekt seg til nye versjoner av flere av låtene sine, som når «Eple» går fra funky baktung til å skrus opp og i knirk. De tar seg råda til å spille en helt ukjent sang allerede som andrelåt i settet, og jøss, de hadde en liten popbanger i skuffen uten at vi visste det! Følelsen av overskudd faller tidlig på plass. På landslaget denene gang stiller fint og utkledd band, soppene på effektvokal, skjære Anneli Drecker – og, alle smarte jenters forbilde: Robyn med på to av sangene, hviin!
Maskespill. Igjen er lyden på Enga-scena en utfordring, med vindkast som spesielt drar lyden av de flotte stemmene fram og tilbake. Litt synd, men det overskygger ikke gleden i perfekte poplåter og overraskelser. Live tar Röyksopp godt vare på sine kommersielle kvaliteter, og legger til særheter. Noen av påfunnene har de kanskje plukka opp hos Karin Dreijer (The Knife/Fever Ray). En av fellesnevnerne hos disse grenseflytterne i pop, er lysta til å leke katt og mus med publikum – og når den kvinnelige vokalisten med uglemaske dukker opp, oppbrudt og full av effekter på stemmen, er forvirringa stor: ER det Karin? Er det Anneli? Åja, Anneli, nåvel, to av tre av Nordens fineste stemmer, det er mer enn greit!
Etter festlåter i fine versjoner, er det plass til litt ekstra lek, og det ender i kledelig instrumentalhouse med skingring og beinhard bass. Karene forlater oss litt lengtende etter mer. Og litt stolte.
Siri Narverud Moen
PS Röyksopp spiller også på Pstereofestivalen, Trondheim, 21. august, og Parken, Bodø, 22. august.
