Deftones - Koi No Yokan
Terningkast 5

Nydelige drømmerier

Deftones er fremdeles de beste i rockeklassen når det gjelder veksling mellom det rolige og det harde.

Deftones ble for mange år siden urettferdig fanget i nu-metal-båsen. Men med Koi No Yokan viser de nok en gang at de lager orginal, karakteristisk og svevende rock som kun de behersker. Rock som det er helt umulig å ikke vugge i takt med. Rock som gir meg ekstrem tro på rock.

Det er noe med den fenomenale lyden til Deftones som aldri slutter å glede. Både hardt og mykt. Svevende og direkte. Tungt og lett. Med hodetelefoner på er en lytterunde som å bli transportert til himmelen og tilbake på en liten time. En rockereise, enten det nå er via knivskarpe låter som «Poltergeist» eller via ballader som «Entombed» og «Rosemary». Musikk full av effekter og produksjonstriks, men alltid med melodi og enorme gitarvegger i fokus. Det aller meste stemmer denne gangen også når Deftones gir ut album.

Aller best er åpningen med den helt uvirkelig vakre «Swerve City», tunge «Romantic Dreams» og den snikende deiligheten i «Leathers». Det er vanskelig å plukke ut sanger som ikke fungerer på Koi No Yokan. Presser du meg hardt nok utleverer jeg den litt anonyme sistelåten «What Happened To You?», men det er bare fordi du truer med å trekke ut neglene mine.

Det største problemet til Deftones i 2012 er at bandet ga ut albumet Diamond Eyes for to år siden – det årets aller beste hardrock-album. Koi No Yokan klarer ikke helt å matche Diamond Eyes. Men det er ikke langt fra. Her snakker vi marginer. Og marginer tilhører idretten og ikke rocken. Bandets største problem er altså at de var så ekstremt gode fra før.

Koi No Yokan er japansk og betyr noe sånt som følelsen av å vite, idet man treffer en person, at kjærlighet kommer til å oppstå i fremtiden. Jeg er ganske sikker på at jeg fikk en koi no yokan første gang jeg hørte dette albumet også. Man har lenge brukt drømmepop som en betegnelse innen musikken. Deftones er drømmemetal. Og de gir deg ikke mareritt.

Totto Mjelde