Marilyn Manson - Born Villain

Onkel grinebiter

Marilyn Manson er litt som en kakerlakk: Kvalmende, irriterende, kunnskapsløs – og usedvanlig seiglivet.

Forestill deg at du nettopp har feiret førtitreårsdagen din. Det er forståelig at du vandrer rundt med en bitende tomhetsfølelse. Mange andre har det nok også sånn. Savnet over den tiden du var i ditt ess. Den tiden da du ennå såvidt kunne se lengtende mot å nå det store 30-tallet. Da du fortsatt hadde en mestringsfølelse over det du holdt på med. Da det du gjorde tross alt ble regnet som kontroversielt. Og du fortsatt, i hvert fall delvis, ble holdt ansvarlig for skolemassakrer.

Men det er vanskelig å forestille seg at du, selv etter å ha fylt førti år, fortsatt har det å tre på deg sorte skinnbukser som førsteprioritet hver dag våkner opp. Eller at du i 2012 fortsatt innbiller deg at det er kontroversielt å skrive låter om hvor utrolig forjævlig verden er. Hvis ikke du heter Brian Hugh Warner, da, og fortsatt ikke føler noe skam over å ha hentet artistnavnet ditt fra Marilyn Monroe og en seriemorder.

For Marilyn Manson ser tydeligvis ingenting galt i å nærme seg midtlivskrisen mens man fortsatt skriver tekstlinjer som «I wanna have your ache/and beat you too«, som i «Pistol Whipped». Eller som når han stiller de virkelig store spørsmålene i «Overneath The Path of Misery»: «Is there any way to unswallow my pride/Can I fuck myself down?/Why die, when you can kill the father?/Dad is missing an «e»«.

Jeg kan for så vidt akseptere aktivdødshjelpsrockens gothifiserte tekstunivers. Men når dette fremføres av noen man vet ikke er fylt med like mye tenåringsangst som misantropi, blir det vanskelig å bite det i seg med noe annet enn pur vemmelse.

«Sucide death metal». Det er det Manson selv har valgt å definere sitt åttende album som. Og sukk følger sukk: ikke bare er det nok et krampaktig forsøk på å være en sjokkrocker (ikke at de egentlig har eksistert siden GG Allin forlot oss i ’93), men det er fint lite ved Born Villain som i det hele tatt peker til death metal-sjangeren. Kall det gjerne et bevis på Mansons kunnskapsløshet.

Born Villains aller største og mest klumpete hake ligger likevel i gitarlyden. Det er nemlig sjelden man får høre den elektriske gitaren fra en så kunstig, livløs og totalt elendig side som på låtene «No Reflection» og «Disengaged», der lyden er prosessert like tom som Manson selv.

Stadig voksende irritasjon over Mansons vesen til tross: han har en evne til å skrive brukbare låter hvis han vil. Ta for eksempel den seige niminutteren «I Wanna Kill You Like They Do In The Movies» fra hans forrige album, The High End of Low, eller karierrehøydepunktet «Coma White«, som sekstenåringen i meg fortsatt elsker. Tross alle grusomhetene har Born Villain også sine godkjente, om enn bleke alibier, som «Slo-Mo-Tion» og stonerrockflørten «Lay Down Your Goddamn Arms».

Men det er ikke så mye trøst å hente i dem, for Born Villain er lite annet enn et studie i hvor liten, stusselig og patetisk Marilyn Manson har tillatt seg selv å bli. Kanskje det aldri var meningen at han skulle gjøre dette. Jeg håper det finnes noe der ute Warner faktisk har mulighet til å mestre.

Kim Klev