Muse - The Resistance
Terningkast 4

Operafantomene

Muse: The Resistance [Mushroom/Warner] Muse gir seg frie kunsteriske tøyler på The Resistance. Litt for frie. Muses appell har alltid ligget et sted mellom de umiddelbare rock-hymnene («Muscle Museum», «Plug In Baby», «Time Is Running Out», «Super Massive Black Hole»), og de  gigantiske øyeblikk der vokalist Matthew Bellamy patos-bevrer om kapp med egen høytidelighet, men […]

Muse: The Resistance

[Mushroom/Warner]

terning4

Muse. Foto:myspace.com

Muse gir seg frie kunsteriske tøyler på The Resistance. Litt for frie.

Muses appell har alltid ligget et sted mellom de umiddelbare rock-hymnene («Muscle Museum», «Plug In Baby», «Time Is Running Out», «Super Massive Black Hole»), og de  gigantiske øyeblikk der vokalist Matthew Bellamy patos-bevrer om kapp med egen høytidelighet, men lander på den rette siden («Knights Of Cydonia», «Sing For Absolution», «Unintended», «Soldier’s Poem»).

The Resistance har de i stor grad latt de umiddelbare øyeblikkene ligge, og ved hjelp av Pet Shop Boys- og Madonnaprodusent Mark «Spike» Stent lager de et univers der intet element er for grandiost og ingen grep for svulstige. Queen-inspirasjonen er tydeligere enn noen gang, og både «United States Of Eurasia» og «Guiding Light» mer eller mindre blåkopierer gitarsoli og vendinger fra «Bohemian Rhapsody» og «We Are The Champions». Ved mange anledninger blir dette underholdende, nettopp fordi de fortsatt lander på den rette siden av det latterlige. Tittelsporet, «Undisclosed Desires» og «Unnatural Selection» lokker frem de gode gysningene; hovedproblemet her er dog albumets triumvirat av en avslutning: den tredelte symfonien «Exogenesis».

Denne drives av en klaverføring og en serenadering som fremkaller gufs fra Andrew Lloyd Webbers mer slitsomme øyeblikk, og dette verket (og i all særdeleshet «Exogenesis: Symphony Part II: Cross-Pollination») resonnerer mindre behagelige partier fra The Phantom Of The Opera og Cats. Her bikker Muse over til å bli parodiske, og dette er klassiske eksempler på tidspunkt der en produsent burde kommet inn i prosessen tidlig og sagt «NEI

Grensen mellom parodi og patos er mer utydelig på The Resistance enn noen gang før, og dette tar luven av de gode låtene, som altså fortsatt er til stede. Kunne de bare hive de verste musikalelementene til hundene neste gang.

Jørgen Hegstad