Metallica - Valle Hovin, Oslo
Terningkast 4

Oppskrytt klassiker

I 1991 skrev Metallica musikkhistorie. Men til tross for mange gode avsnitt er ikke fortellingen like interessant i dag.

Sterk sol og en liten dose Gojira og Mastodon hadde fått publikum gloheite, og de fleste var nærmere kokepunktet da den velkjente «The Ecstasy of Gold»-introen endelig begynte. Geniale «Hit the Lights» fra Kill ’em All sparket i gang showet med James Hetfield og Lars Ulrich i front, og Kirk Hammett og Robert Trujillo fulgte hakk i hæl. «Master of Puppets», «No Remorse» og «For Whom the Bell Tolls» lokket frem mangt et publikumsrop, mens gørrkjedelige «Hell and Back» fra Beyond Magnetic-EPen gjorde det motsatte.

Etter den obligatoriske åpningsrekka går bandet av scenen, og på storskjermen dukker det opp en filmkollasj som viser historien bak innspillingen og utgivelsen av selvtitulerte Metallica, som oftest blir kalt The Black Album. Og det er dette albumet turneen dreier seg om. Kollasjen er for så vidt interessant, og den er med på å danne en ramme rundt konserten. Bare synd de fleste som sto rundt meg var mer opptatt av å følge med på en kar som tisset midt i publikum.

Metallica har valgt å spille albumet baklengs og begynner med «The Struggle Within». En tam bassintro innleder «My Friend of Misery» før det tar seg noe opp. Scenen på Valle Hovin er enorm, men Metallica bruker hele arealet og er i konstant bevegelse. Skjermene ved siden av og på scenen ga alle de 40 000 fremmøtte en sjanse til å bivåne bandet, og en molo i midten gjorde at gruppa kunne spasere ut blant folk. Hetfield benyttet anledningen og vitset litt på moloen, mens en stemningsfull video fra The Hill of Crosses surret i bakgrunnen av «The God That Failed».

«Of Wolf and Man» går nesten umerkelig forbi, for når tonene til «Nothing Else Matters» høres, glemmer folk alt annet. Det er denne låten som får folk til å filme med mobilkameraene sine og synge med. Alle kan teksten. Selv unger på åtte år og 63 år gamle damer med rumpetaske og hvite bukser roper det de klarer. Ikke rart blodfansen ble skuffet da The Black Album kom i 1991. Det var kanskje med på å gjøre metal mer kommersielt, men Metallica ble aldri de samme igjen.

«Through the Never», «Don’t Tread on Me» og «Wherever I may Roam» ruller gjennom høyttalerklynga før Metallica tar en kunstpause. Stillheten gjør «The Unforgiven» desto mer effektfull og det låter til tider vakkert. «Holier than Thou» ødelegges dog med en lei trommesolo på slutten, og «Sad But True» avrundes med en ditto bassolo. Heldigvis kommer åpningslåta på turnéalbumet, «Enter Sandman», inn og redder en fra kjedsomheten. Den er kanskje utspilt, men det er fortsatt en god sang som får folk med på notene.

The Black Album er på mange måter et gjennomført album, men det er til de grader oppskrytt. Jeg hadde gitt konserten lavere terningkast hvis det ikke hadde vært for noen andre låter og pyroeffektene på slutten. Det er kanskje banalt å gi et band flere poeng fordi flammene er høye, men etter såpass mange kjedelige sanger fra et Metallica som bare virket halvinspirert, var det på sin plass med litt laser og ild.

«Blackened» og «One» akkompagneres av imponerende raketter, intense flammer og noen av de fineste lasereffektene jeg har sett. Og når «Seek and Destroy» avslutter etter flere minutter med «we want more» går stemningen i taket. Bare synd at Hetfield bruker så mye tid på å få publikum med på syngingen. Jeg er ikke interessert i mellomspill og høy-høy. Jeg vil høre «Seek and Distroy» spilt i sin helhet! Men det skal Metallica ha – de bryr seg virkelig om fansen.

Jeg har ingenting imot at band dediserer turneer til eldre album. Bare synd at The Black Album ikke har holdt seg bedre. Jeg syntes å huske at jeg digget det som 15-åring, men sannheten er sannsynligvis at jeg kopierte alle andre og bare likte enkeltlåter. Heldigvis oppdaget jeg resten av Metallica-katalogen et par år senere. Den bør dere også sjekke ut hvis dere ikke allerede har gjort det.

Jeg hyller for øvrig Hetfield for å reklamere for gode NWOBHM-travere som Heavy Load, Trespass og Jaguar på vesten sin. For hvorfor i all verden skal man se fremover når fortiden er best?

Helle Stenkløv

Se bildegalleri fra konserten her