24KGoldn - «El Dorado»
Terningkast 3

Overprodusert og forutsigbart

TikTok sendte 24kGoldn oppover hitlistene, men debutalbumet skuffer.

Anmeldt av Faduma Mohamud.

Mens du og jeg kan mimre tilbake på at vi har levd under usedvanlige tilstander i over ett år, har fjoråret vist seg å være en opptur for andre. For 20 år gamle 24kGoldn har veien sust oppover, og med det nye albumet «El Dorado» venter spørsmålet om han kan være mer enn bare lydsporet til en TikTok-dansetrend.

24kGoldn, eller Golden Landis Von Jones som han egentlig heter, har i løpet av de senere årene klatret oppover hitlistene ved hjelp av TikTok. I 2018 debuterte han med singelen «Ballin’ Like Shareef», et bass-tungt og oppkuttet spor som fikk litt oppsving på sosiale medier før den forsvant fort etter. 

I løpet av de to årene som fulgte nådde lyttertallene nye høyder. Von Jones, som opprinnelig er fra San Franciscos Bay Area, fikk føle på at det tok av. Golden State-væringen markerte seg på hitlistene, først med singelen «Valentino» og senere med «Mood». 

Så var veien duket for «El Dorado», debutalbumet. Selv skal han ha sagt til amerikanske medier at bakgrunnen for prosjektet var å vise flere sider ved seg selv som artist. Det skulle med andre ord være noe utover fengende hooks som bare funker godt på 15-sekunders videoer. 

Han skal få lov til å flyte, men la oss se. 

Overflod av den dårlige typen

Tittelen på albumet er hentet fra spansk og betyr direkte oversatt «den forgylte». Mange vil nok ha bedre kjennskap til legenden om et mytisk land i Sør-Amerika.

Gjennom tidene har det sirkulert mange rykter om stedet. Ordet har også blitt brukt som en metafor på et sted der livets goder aldri tar slutt og alt finnes i overflod. Helhetsinntrykket jeg sitter igjen med etter et par avlyttinger av albumet er derimot at overfloden det er snakk om ikke er i positiv forstand. 

I det 13 spor lange albumet svinger 24kGoldn gjennom en rekke forskjellige følelser. Mange av de verserer rundt hans nye tilværelse som popstjerne.

Livet på toppen kan til tider kjennes ensomt og er ingen dans på roser, noe han kommer inn på i åpningssporet «The Top». Her fyker også bassen av gårde, og bak et melodiøst lydbilde som kjennes litt forutsigbart synger han selvhevdende og sentimentalt, i veksel. 

Markedsmessig grep

Albumet gjestes også av Future, Swae Lee og DaBaby. Tre gjester jeg hadde gledet meg til å høre i samspill med 24kGoldn, men etter et par avlyttinger er jeg ikke fornøyd.

Jeg sitter igjen med en følelse av at dette kun var gjort som et markedsmessig grep som har et mål om å tiltrekke seg flere lyttere til albumet, i stedet for å tilføye noe særlig til sporene det er snakk om. 

I «Coco» for eksempel, som er det sporet DaBaby gjester, får man en monoton versjon av en person som egentlig pleier å være ganske levende i fremføringen. Verset i seg selv har greie bars, men det hele kjennes kort og unødvendig. Han kommer inn, sier «hei» og forsvinner raskt ut igjen. Her får vi også gitarriff og 808s rytme som det for øvrig kan høres i mange av sporene i albumet. 

En pussig ting er at selve sporet høres ut som en blanding av «Mood» og «Rockstar», der sistnevnte er låten DaBaby har sammen med Roddy Ricch. 

Spennende vokal

Noen lyspunkt er for øvrig spor som «Love or Lust», hvor et poppete, men også litt punkete lydbilde følger ham i et tekstunivers hvor han rømmer fra kjærlighet og forhold. I «Butterflies» er derimot karakteren mer åpen om følelser rundt kjærlighet. Man får også et hint av allsidigheten til vokalen hans i begge spor. 

Det mest spennende jeg har plukket fra opplevelsen av dette albumet er hvor sår stemmen til 24kGoldn kan kjennes til tider. Det er som om man i et par glimt får innblikk i hans innerste kjerne.

Hadde man for eksempel plassert vokalen sammen med et tekstunivers som kanskje var hakket mindre demoniserende (især av kvinner), og et lydbilde som kanskje ikke var så overprodusert og forutsigbart, kunne man kanskje ha vært vitne til noe mer bærekraftig enn det jeg har opplevd nå. 

En del av meg tenker at det følger sjangerkonvensjoner, til det man kan kalle emo-rap-scenen, men samtidig føles det som en billig kopi av det som ellers er å finne i et sånt univers som eksisterer i krysningspunkt mellom punk, pop, rap og rock. 

Alt i alt så er det en debut. Som vil si at 24kGoldn har mange flere år å se fremover til, og kanskje får man levert et prosjekt som har mer klar føring på hva det vil i framtida. Tiden vil vise.

Les mer musikkomtale fra P3.no: