P3 Spanderer: Emilie Nicolas

Vi ble med årets mest hypede debutant på hyttetur i høstsola.

– Jeg har ikke lyst til å bli kjendis. Jeg respekterer andre artister som holder seg til det de skal, sier Emilie Nicolas.

Der andre artister i startfasen ofte er slitsomt oppmerksomhetssøkende, har 27-åringen fra Bærum heller holdt en lav profil. Hun har verken pepret oss med selfies eller laget mat på tv.

– Jeg liker ikke å oppdatere statusen min på Facebook engang.

– Jeg har kanskje gjort det to ganger totalt. Det er så mye mas, sier hun.

Emilie Nicolas. Foto: Gard Brox Jensen.
Emilie Nicolas. Foto: Gard Brox Jensen, NRK.

Hylles for debuten

Like I’m A Warrior er det norske debutalbumet det har vært knyttet mest forventninger til i år. Emilie Nicolas har gjennom de tre slitesterke singelene “Pstereo”, “Grown Up” og “Nobody Knows” og trollbindende konserter lagt lista høyt. Da albumet det ble sluppet denne uken, kunne både musikkelskere og hovedpersonen puste lettet ut. De ti eklektiske elektropoplåtene omtales som særs vellykkede, og hovedpersonen viser seg som en usedvanlig god vokalist med skarp låtteft.

Les P3s anmeldelse: Avvæpningsmanøver (5/6)

Fire dager før albumslipp besøker P3 stjerneskuddet og bandet hennes på familiehytta til trommis og kjæreste Eivind Helgerød. 40 minutter utenfor hovedstaden, i enden av en så humpete vei at vi må bli hentet i firhjulstrekker for å komme oss frem, og deretter traversere et buskas for å entre hytta og den store plattingen ved fjorden, rigger bandet opp til spilling med utsikt over Oslofjorden og Nesodden. Det er like før den påfallende varme sensommeren takker for seg, og debutanten gleder seg egentlig bare til å få albumslippet overstått.

Presset er i eget hode

– På én måte gir det ekstra selvtillit å få så gode tilbakemeldinger som jeg har fått, men det gjør meg også mer nervøs. Plutselig lager jeg musikk for alle andre enn meg selv. Det er mange som mener noe, og det blir et visst press. Jeg prøver å huske at det presset hovedsakelig er i mitt eget hode.

Det har vært en følelsesmessig slitsom prosess.

Det er snart to år siden Emilie Nicolas la ut sin første låt på Soundcloud. Ordet spredte seg raskt, men det var først etter radiosuksessen med DumDum Boys-coveren “Pstereo” i fjor sommer begynte snøballen virkelig begynte å rulle. Mange aktører i musikkbransjen var interesserte. Til slutt signerte gullstrupen med Sony. Albumet slippes først i Norden. Neste år står resten av verden for tur. Fans utenfor landegrensene maser allerede om hvorfor de må vente. Det er mange som er interesserte i hva Emilie har å melde. Selv synes hun opplevelsen av å spille inn albumet har vært en skremmende opplevelse.

– Det er veldig rart å gå i studio for å spille inn vokal og vite at sånn det høres ut den dagen, blir det stående for all ettertid. Det blir som et bilde. Vi har gjort mye om igjen og om igjen, men til slutt må man bare si seg fornøyd. Det har vært en følelsesmessig slitsom prosess.

Selv om det har vært krevende, har Emilie aldri vært interessert i å ta snarveien til oppmerksomhet og suksess.

– Noe av det mest fornærmende folk har sagt til meg er “Hvorfor melder du deg ikke på Idol? Du hadde sikkert kommet videre”. Idol og alle de programmene der er med på å senke kvalitetskravene folk stiller til musikk.

Se Emilie Nicolas fremføre “Pstereo” under P3 Gull i fjor:

Selvransakelse og aggresjon

Like I’m A Warrior er et sårbart album, men også rystende mørkt.

– Det er ganske mye aggresjon på albumet. Det er skrevet i en prosess hvor jeg har jobbet med å finne meg selv. Jeg skriver om hvorfor jeg reagerer som jeg gjør på ting, og prøver å snakke om det som er vanskelig. Selv er jeg veldig glad i tekster som får meg til å tenke “å, så godt at noen sa det”.  “I Must Have That Man” med Billie Holiday er en av mine favorittlåter. Jeg håper mine tekster også kan gi folk den følelsen.

Låtene på albumet har blitt skrevet over flere år, og er et resultat av både selvransakelse og et tett og svært fruktbart samarbeid med et band som har vært med hele veien. Da Emilie begynte å spille sammen med Eivind Helgerød på trommer, Anders Opdahl på bass og Nicolay Tangen Svennæs på synth, skulle det ikke mer enn én øving til før de fikk følelsen av at de satt på noe unikt. Siden den gang har de fire blitt en tett sammenvevd enhet. Emilie står for tekstene og låtskissene, men det musikalske skapes i plenum. Når de spiller live står de i klynge på scenen. Vokalisten har ikke noe behov for å trone foran bandet sitt.

– Røyken og mørket jeg bruker under konsertene hjelper meg å sette fokus på riktige ting. Konsertene handler ikke om MEG, de handler om DET. Musikken.

Til ære for P3 tok Emilie Nicolas turen ut av mørket og ut i høstsola. Foto: Gard Brox Jensen, NRK.
Til ære for P3 tok Emilie Nicolas turen ut av mørket og ut i høstsola. Foto: Gard Brox Jensen, NRK.

Under P3s besøk på hytta spilte kvartetten derimot i strålende solskinn. Dagen på hytta er nesten for idyllisk. Men “Nobody Knows”, som du kan se i videoen over, ble skrevet under helt andre forhold.

– Det snødde, og jeg hørte vinden ule da jeg satt og jobbet med den i Trondheim. Det prøvde jeg å ta inn i låta. Teksten handler om å være en liten jente og ikke vite noe om livet. Og så skjer plutselig.. livet. Det er en slags trøstevise til meg selv. Den handler om å være i et forhold der du føler at den du er sammen med ikke setter pris på deg, og at det er noe du må erfare. Ingen kan gjøre det for deg. Det er en personlig tekst det har vært vanskelig å spille for folk.

Se flere P3 Spanderer her. 

Fra revy til jazz

Emilie har holdt på med musikk hele livet. Hun har gått på Toneheim folkehøgskole og jazzkonservatoriet i Trondheim. På videregående var det et helt annet uttrykk enn det hun dyrker nå som ga kreativiteten utløp. Emilie Nicolas var ivrig i østlandets revymiljø, og fikk tilbud om jobb som regissør for skolerevyen på Ullern. Etter mye grubling, som også innebar hvorvidt hun skulle søke Teaterhøgskolen, skjønte hun at det var musikken hun måtte dyrke.

– Det høres kanskje pretensiøst ut, men da jeg drev med revy følte jeg hele veien at jeg hadde noe større eller viktigere som ventet på meg, som jeg måtte jobbe mot.

Å gå fra den mest joviale formen for scenekunst til å spille alvorstung musikk i mørket er utvilsomt et stort steg. Men så fremstår også Emilie befriende lite endimensjonal. Latter og krasse kommentarer avløser hverandre innimellom praten om skiva og klappinga av hunden Bruce, som er adoptert fra gatene til Ukraina til en langt mer behagelig tilværelse i Asker.

På hytta til Emilie Nicolas. Foto: Gard Brox Jensen, NRK

 

Jeg er utvilsomt kontrollfrik, og kan være ganske sjefete.

På samme måte som det magiske i musikken hennes ofte oppstår som følge av at sterke kontraster settes opp mot hverandre, sier Emilie at hun har behov for å leve ut andre sider av personligheten på fritida.

– Det er ikke bevisst, men jeg har to sider som jeg har behov for å balansere. Når jeg nå lager såpass alvorlig musikk, har jeg behov for å være sprudlende på fritida.

Men Emilie er også streng. Både mot seg selv, i form av høye krav, på musikkens vegne, i møte med plateselskap og bransjen rundt.

– Jeg er utvilsomt kontrollfrik, og kan være ganske sjefete. Men det handler jo om at ingen andre skal få forme musikken min.

På hytta til Emilie Nicolas. med fullt band: Foto: Gard Brox Jensen, NRK
På hytta til Emilie Nicolas. med fullt band: Foto: Gard Brox Jensen, NRK

Elsker arabisk sang

Nettopp derfor hører Emilie Nicolas minimalt på annen musikk, spesielt i perioder der hun selv skriver eller spiller inn. Hun er redd det ubevisst skal dytte henne i en retning som ikke er helt henne. Unntaket er arabisk sang, som er temaet hun er såpass opptatt av at hun egentlig skulle bodd i København for å ta en mastergrad på den spesielle sangteknikken nå. I ledige øyeblikk kan hun bruke timevis på tv-programmet “Soula” fra Dubai TV, hvor den syriske programlederen Assala Nasri veksler mellom å invitere andre artister hjem til seg for intervju og å plutselig bryte ut i sang selv.

– Jeg elsker den måten å synge på! Det blir veldig fort overdrevet og karikert, men når det gjøres skikkelig er det så utrolig uttrykksfullt. Jeg har et ømt punkt både for afrikanske rytmer og arabisk sang. Fellesnevneren er nok at det er musikk som ikke er laget for å please noen andre. Det finnes vel noe man kan spore tilbake til begge de to uttrykkene på plata.

Les: P3s anmeldelse av Like I’m A Warrior.

Hva synes du om Emilie Nicolas? Legg gjerne igjen en kommentar under.