Ryan Adams & The Cardinals: Cardinology
[Lost Highway/Universal]
Ingen ny Heartbreaker, men Ryan Adams & The Cardinals har levert sitt mest gjennomførte album så langt.
Etter at alt.country-kjæledeggene i Whiskeytown la ned sitt virke i 1999, var sjangerentusiastiske ører rettet mot bandets grunnlegger Ryan Adams. Han skuffet ikke: Debuten Heartbreaker er fortsatt en sensasjonell plate; en følelsesmettet erupsjon av låtskrivertalent og formidlingsevne, med velfortjente Dylan-på-sitt-beste-sammenligninger og store – urettferdig store? – forventninger i kjølvannet.
Tiden etter har han uansett brukt på å skusle bort momentumet sitt på rus, dårlige kjærester og hyperaktiv produksjon, med ni plater (fem med The Cardinals) som sjeldent har vært direkte dårlige, men heller aldri har levd opp til storheten han viste seg kapabel til på første forsøk. Likevel gleder jeg meg alltid – naivt nok, kanskje – til nytt fra Ryan.
Tittelen på dette tiendealbumet sier egentlig det meste: Dette er en plate der den nå tørrlagte Adams’ backingband The Cardinals får boltre seg på smakfullt og tilbakelent vis, og samtidig en musikalsk oppsummering av kvintettens sysler fra og med Cold Roses (2005). Det innebærer at de mest renskårne sjangerøvelsene hovedpersonen tidligere har gitt seg i kast med – fra trassig garasjepunk til naken country og stolt stadionrock – nå er erstattet med en mer helhetlig og organisk tapning av den skjeggete delen av den amerikanske musikkarven.
Låtmessig er det tydelig at Adams fortsatt har noe å gå på: Flere av melodiene på Cardinology føles skisseaktige og urealiserte, mens albumets eneste hardtslående alibi, «Magick», tåler to-tre gjennomlyttinger før savnet av dynamikk avløser fornemmelsen av dynamitt.
På den annen side er det få kontemporære artister som er i stand til å trylle frem så givende musikk som den snikende vakre «Cobwebs», countryflørtende «Let Us Down Easy» eller avsluttende «Stop», som i seg selv er et argument for at Ryan burde tvinges til å sette ned ved pianoet med en god melodi og opptaksutstyr fra tid til annen.
«Cobwebs»:
Dermed utbringes en skål for fortsatt nykterhet, en stadig klarnende artistisk visjon og hakket hvassere låter neste gang. Nå gleder jeg meg virkelig.
Marius Asp
