Khalid - Jongscenen, Kadetten 2018
Terningkast 4

På grensen til allsang

Khalid på Kadetten var fornøyelig, men nådde ikke helt mål.

Khalid er kanskje en av de heiteste og mest fremadstormende artistene på globalt nivå om dagen. Med en kort, men solid katalog, ivrige fans og idylliske festivalomgivelser til disposisjon lå alt til rette for en fornøyelig konsertopplevelse på Kadettens aller første festivaldag. På mange måter var det det, men det holder samtidig ikke når Khalid hele tiden hviler på en allsang som så vidt høres.

20-åringen fra Texas er glad for å være på Kadetten denne kvelden, det skal det ikke være noen tvil om. Han gliser fra øre til øre og slår følge med fire dansere i rosa sykkeltights fra tid til annen, men jeg savner noe energi. På «American Teen», tittelsporet til debutalbumet fra 2017, hopper han over mye tekst, noe som er synd ettersom dette er en låt hvor han virkelig har muligheten til å vise frem stemmen sin.

Det skjer litt for ofte at han overlater sangoppgaven til publikum, og det funker ikke like bra på en utendørskonsert der ikke alle i publikum har kommet kun for deg. Likevel ser det ut som de fremmøtte nyter konserten og Khalid skal ha for at han får publikum til å danse, spesielt under «Another Sad Love Song».

«Saved» er hans personlige favoritt og det merkes på fremføringen, her ser jeg endelig den Khalid jeg hadde store forventninger til. Første gang jeg hørte låta trodde jeg han mente at han hadde lagret noen i hjertet sitt, men det er jo selvfølgelig et nummer han har lagret på telefonen sin. Dette går naturligvis rett hjem hos publikum og Khalid er kanskje den mest relaterbare artisten for unge folk nå om dagen.

Så er det endelig tid for Khalids kanskje mest nedpå låt, og min personlige favoritt, «Shot Down», og jeg er så glad for at dette ble et høydepunkt. Her rettferdiggjøres endelig den gjenkjennbare stemmen hans og kontrollen er imponerende på de skjøreste partiene.

Med det sagt, taler det ikke til Khalids fordel at backingbandet ser ut som de kjeder livet av seg under store deler av konserten. Jeg har aldri sett en så uengasjert gitarsolo som under «Cold Blooded». Jeg har sett folk luke ugress med større entusiasme. Det skader aldri når bandet tar den plassen de fortjener.

Heldigvis løsner det litt under «Young Dumb & Broke», en av Khalids mest populære låter. Trommisen ser i hvert fall ut til å digge det, og Khalid har det ikke så verst han heller. Også her lener Khalid seg tidvis på publikum, men nå kan man i alle fall høre allsangen.

Etter dette kommer publikumsfavorittene på løpende bånd. Listetopperen «Silence» fremføres uten Marshmello, men bandet loser liveversjonen fint i havn med myke gitarer og engasjerende trommebeats. Jeg blir derimot sjokkert over hvor mange snarveier Khalid tar vokalmessig. Han fullfører nærmest ingen av verselinjene, men det spiller kanskje ikke noen rolle når publikum synger for harde livet. Så ble det kanskje kveldens høydepunkt for mange likevel.

«Love Lies», «Location» og «Keep Me» glir forbi og blir tre forglemmelige affærer. Det er ikke det at det er dårlig, det bare er ikke bra nok til å utpeke seg. Heldigvis avsluttes det hele med «OTW», et samarbeid med Ty Dolla $ign og 6LACK. Khalid bærer låta godt på egen hånd og her kommer endelig bandet til sin rett. Det er tydelig at Khalid liker denne låta godt selv, men tidvis virker det som om han synger med på sin egen låt.

Dette er i det hele tatt fellesnevneren for hele konserten. Det er nesten som om Khalid ble overtalt av gutta til å bli med på byen i siste liten og synger med på låtene når han gidder, noe som er synd ettersom Khalid har en av de mest gjenkjennbare og sjelfulle stemmene i 2018.

Anna Nor Sørensen