D'Angelo - Sentrum Scene
Terningkast 5

På sitt aller vakreste

D’Angelo har fortsatt bare seg selv å slåss mot. Den kampen vinner han glatt.

Om du har vært innom en musikkside det siste kvartalet har du trolig fått med deg hvem D’Angelo er, og hva han har gjort. Men i korte trekk: 21 år gammelt ekstremtalent fra Richmond, Virginia platedebuterer i 1995, fillerister soul- og funksjangeren med en monumental oppfølger fem år seinere, og forsvinner så inn den berømte tåkeheimen – befolket av narkolangere, horer, spanere, junkfood-ekspeditører og utålmodige plateselskapfolk – det påfølgende tiåret og vel så det.

Og så, da: Black Messiah. Albumet som kom plutselig på tampen av fjoråret, etter et langvarig, Chinese Democracy-aktig misforhold mellom hype og håndfasthet, og som til slutt ble en stående, bitter vits blant standhaftige d’liebers. Men da det først kom: den viktigste, mest avanserte og utømmelige funkrock-skiva siden, vel, forgjengeren. For min del reddet platen musikkåret 2014 egenhendig.

Det er et vakkert narrativ, men med en viktig del utelatt: D’Angelos messianske gjenkomst, i det minste som liveartist, inntraff tre år tidligere, med en serie konserter i Europa som etterlengtede livstegn. Han var åpenbart på vei mot noe, men de energiske livesettene bar hørbart preg av utforsking og nervøsitet, forståelig nok.

En helt annen D’Angelo entrer Sentrum Scene denne fredagen. Struttende av selvtillit drar han og bandet The Vanguard – en fantastisk gjeng musikere – i gang inspirerte og kompromissløse tapninger av “Prayer” og “1000 Deaths”, der særlig sistnevnte høres ut som George Clinton på krokodil eller et annet livsfarlig rusmiddel.

Det er i det hele tatt en intens affære, det her, et faktum særlig de eldre låtene nyter godt av. “Brown Sugar” folder seg ut som noe Prince kunne (og burde) gjort i perioden ’86-’89, og “One Mo’ Gin” nyter godt av et brekk som stinker Sly Stone.

Av de nye låtene gjør særlig “Really Love” og “The Charade” inntrykk. Førstnevnte er en velkommen pustepause og ditto showcase for Michael Archers ekstraordinære stemme, sistnevnte et hjerteskjærende argument for at vår mann også kan ha en karriere som lett psykedelisk protestsanger foran seg.

Det sier seg selv at du bør ha et et åpent øre for overveldende jamsessions og dertilhørende musisering om du skal ha noe utbytte av D’ anno 2015. Selv skulle jeg ønske at han fikk plass til flere låter, som “Another Life” eller “Send It On”. Eller hva med “Cruisin'” som hypnotisk Fela-funk?

Jeg kan dog ikke tenke meg en bedre ambassadør for musikkens helbredende kraft enn denne mannen. For en fyr, og for et band. Vi er heldige.

Marius Asp