Darkside - Parkteatret, Oslo
Terningkast 4

På skyggesiden

Darkside demonstrerer mesterlig at det finnes soniske ormehull mellom svevende progrock og minimalistisk klubbmusikk. Hvor mye mer det er å hente ut av det, er vanskelig å si.

Parkteatrets innside ligger fullstendig mørklagt. Bak den bomullstykke tåken på scenen kan man så vidt ane to skikkelser. “Hi. Thank you for being here,” sier den ene. Aksenten røper at det er chilensk-amerikanske Nicolas Jaar, og ikke hans platoniske bedre halvdel, Dave Harrington. Så kryper kosmisk klokkeperkusjon ut av bekmørket. Flere åndedrag senere ledsages skimrende gitar og lyden av vennlig Rhodes-piano inn i universet.

Først ved timinuttersmerket entrer konkrete (og gjenkjennelige) toner Parkteatret. Harringtons ørkentørre, underspilte funkriffing blir tett etterfulgt av applaus idet Jaar maner frem orgeltemaet fra “Freak, Go Home”. I samme øyeblikk begynner et måneformet speil å skyte ut en illevarslende lyssøyle fra scenen; stirrer du rett inn i den, er det som å løfte øynene mot himmelen med kaleidoskopsyn.

Det jeg forsøker å si, er: I tillegg til fingernem sonisk utforsking (som gjerne faller inn under det etter hvert utslitte psykedelia-begrepet), baserer den Brooklyn-baserte duoen seg tungt på oppbygningen av spenning. Tydeligst er det på “Golden Arrow”, den ypperlige elleveminutteren fra fjorårsdebuten Psychic, der lite egentlig markerer seg før en snau halvdel av låta har passert. Live blir det imidlertid irriterende mye venting mellom hver gang de utløsende øyeblikkene får lov til å slippe til.

Darkside9
Darkside på Parkteatret. Foto: Rashid Akrim, NRK P3.

24-årige(!) Jaar forsøker riktignok ved jevne mellomrom å teppebombe lokalet med ruvende, malplasserte bassbeats. Joda, det får folk til å danse – om enn bare for litt – men mer enn noe annet bryter det opp i samspillet mellom hans minimalistiske downtempotemaer og Mark Knopfler-gone-stueren-riffingen til Harrington. Et skinnende eksempel er når duoen nærmest kjemper om hvem som kan spille “The Only Shrine I’ve Ever Seen” mest vindskjevt.

Enkeltlåter spiller for så vidt kun biroller i dette universet – hvor temaene deres gjester både her og der i ulike former – men det ubestridelige sporhøydepunktet ankommer likevel lovlig sent. Etter en drøy halvannen time tøyes bonusnummeret “Golden Arrow” på i en uventet retning: Idet Jaar, lik en vanvittig vitenskapsmann, presser slag-per-minutt-måleren mot rødt, åpenbarer det seg en uforventet snarvei fra svevende prog – via narkoman romdisko – til krakilsk elektronisk støy.

Der eksperimentene på debutalbumet Psychic føltes lekne, fremstår de på en scene – med enkelte unntak – som noe utstuderte. Selv om musikalsk akademia sjelden kan ha sett så tiltalende ut (Frank Oceans dødsens delikate Hove-konsert kommer til tankene), har jeg ikke vanskelig med å komme på langt mer givende konserter fra den siste tiden.

Kim Klev