På toppen av Sløtsfjellet

Sløtface om karaoke, #MeToo og hvordan de forblir venner i små turnébusser.

Torsdag 14. juli kl. 14.03:

«Hei Alan. Halvard fra Sløtface her. Jeg veit ikke om du husker meg, men vi møttes på den Spellemann-etterfesten. Vi har karaokesett i kveld på Tårnlunden Camping. Vi prøver å ha med noen litt mer kjente personer på noen av låtene for å gjøre det ekstra gøy, så vi lurte på om du ville være med å spille keys på en låt?»

– Han husker sikkert ikke hvem jeg er. Jeg skulle bare ha ringt, han har sikkert 4000 uåpna meldinger i innboksen, sier Halvard Skeie Wiencke, trommis i Sløtface.

Siden 2012 har han, vokalist Haley Shea, gitarist Tor-Arne Vikingstad og bassist Lasse Lokøy laget politisk ladet punk-rock sammen.

Bandet fra Stavanger sitter i et av artistteltene på backstage-området til Slottsfjellfestivalen i Tønsberg. På bordet står to rødvinsflasker og en bolle med diverse frukt. De gammeldagse sofaene gjør det hvite teltet så hjemmekoselig som det kan få blitt. Det samme kan ikke sies om det grå bordet og klappstolene i plast, men det er vel en del av festivalsjarmen.

Om noen timer skal de spille både vanlig konsert med deres egne låter og et karaokesett der publikum tar seg av syngingen. Det meste er klart før en hektisk dag på Slottsfjell, men Alan Walker på keyboard ville vært prikken over i’en.

Sløtface venter backstage på årets Slottsfjellfestival. F.h.: Lasse Lokøy, Haley Shea, Tor-Arne Vikingstad og Halvard Skeie Wiencke. Foto: Tom Øverlie / NRK P3.

Halvard fikk nummeret til Alan Walker da de møttes på etterfesten til Spellemannsprisen i februar. Klokka var 03:50 og han hadde lovet å sende den norske DJ-en melding om han fant nachspiel.

Tidligere på kvelden mottok Sløtface en Spellemann i kategorien rock for deres debutalbum Try Not To Freak Out, som endelig ble sluppet i fjor høst etter flere EP-er og mange år med turnering i flere verdenshjørner.

View this post on Instagram

TAKK❤️❤️❤️❤️

A post shared by SLØTFACE (@slotfaceofficial) on

Statuetten står nå på en hylle bak bardisken på Checkpoint Charlie i hjembyen Stavanger, ved siden av Kvelertaks pris for beste metal fra 2013. Det lille konsertstedet har betydd mye for Sløtface.

– Det er jo rockeplassen. I løpet av våre seks år som band, har vi spilt 11 konserter der, og det utgjør jo nesten to i året, sier Haley.

Både hun og Tor-Arne har jobbet der, og det er sistnevnte som skal ha æren for at deres første Spellemannpris havnet på Checkpoint Charlie. Den kunne jo tross alt ikke deles opp i fire uansett.

– For oss så handler det om at det er en plass der nyoppstarta band får spille, forteller Tor-Arne.

– Men nå forteller ikke du den delen som får deg til å se lol ut, skyter Haley inn og fortsetter: – Han har vært på byen i Stavanger og gått rundt og sagt til alle, «Når vi vinner en Spellemann, så skal den stå på Checkpoint Charlie» og alle bare, «Du er den største kuken, hvem tror du at du er?». Og jeg har alltid blitt så flau og sagt «Skjerp deg, det kommer aldri til å skje».

– Jeg sier ikke ofte at det kommer til å skje om ting, men å vinne en Spellemann har vært en drøm og det skjedde, sier Tor-Arne.

«I’ve got an idea»

Det er fjerde gang Sløtface spiller på Slottsfjell. I 2014 debuterte de på Urørtscenen og i fjor introduserte de festivalen for det nye fenomenet Sløtface Karaoke. Ja, du leste riktig. Hvordan falt det seg egentlig at et Spellemannsvinnende punkrock-band med politisk ladde tekster begynte å holde karaokekonserter med låter som «Livin’ On A Prayer» av Bon Jovi og «Toxic» av Britney Spears i katalogen?

Det hele startet våren 2017. Sløtface skulle spille på bransjefestivalen The Great Escape i Brighton, England. Noen uker før fikk bandet en mail fra en i plateselskapet deres, Propeller Recordings. Emne: «I’ve got an idea». Et dårlig tegn ifølge Tor-Arne.

«Hva hvis vi arrangerer en karaokekveld og inviterer alle bransjefolka?».

– Det er den beste ideen han noen gang har hatt, sier Haley.

Lasse er ikke så sikker. Da ideen først ble lufta, trodde han det var snakk om en kjip karaokemaskin og at de skulle synge sammen med folk.

– Men vi skulle jo spille. Jeg trodde det var sykt chill og så var vi på vei til Brighton, og en av dere spurte meg når jeg hadde tenkt å begynne og øve på sangene. Da ble jeg kjempestressa, sier han.

Bassist Lasse Lokøy har øvd på «Livin’ On A Prayer». Foto: Tom Øverlie / NRK P3.

Det er jo absolutt noe å se for seg: Sløtface som øver intenst på «Livin’ On A Prayer» for å holde karaokekonsert.

– De øvingene er litt i hermetegn. «Seven Nation Army» har jeg for eksempel aldri spilt på trommer, sier Halvard.

– Det som er betryggende er at om du ikke kan sangene, så er fallhøyden jævlig lav. Uansett hvor mye feil man spiller, så er det gøy, sier Lasse.

Og det er det. Allerede på første låt står undertegnede på scenen og skriker teksten til «Waterloo» av ABBA inn i mikrofonen, headbanger og spiller helt feil akkorder på luftgitar. På Tårnlunden Camping denne torsdagskvelden er det ingen som bryr seg om hva folk synes. Her har vi det gøy. På noen låter klatrer en haug av folk opp på scenen, mens andre må klare seg alene. Halvard må klare seg uten Alan Walker. Han svarte nemlig aldri på den velformulerte tekstmeldingen.

På flere låter er scenen stappfull av folk som vil synge karaoke. Foto: Kim Erlandsen / NRK P3.

«Don’t Kill My Vibe» av Sigrid er uten tvil den mest populære låta fra karaokekatalogen. Hovedsakelig kvinner i alle aldre som lever seg inn i rollen som den energiske popstjerna. Når man ikke kan være Sigrid, er det godt man kan late som for en kveld.

– Ikke for å skryte eller noe, men jeg synes vi klarte det vel så bra som Sigrid. Hun er en skatt. Skål!, sier Haley fra scenen.

Under karaokesettene tar hun det chill, drikker pils og tar seg friheter til å gjøre ting hun ellers ville syntes var teit – som å rope «Er det noe lyd, Slottsfjell?». Hennes eneste ansvar er å introdusere neste låt fra katalogen.

– Når det er gig, så er jeg sånn «Ok, nå er det krig. Nå skal vi vinne de over».

En hel verden

Sløtface har de siste årene vært på flere omfattende turneer og har 250 reisedager i året. De fleste konsertdatoene finner sted i utlandet, det er der musikken deres har slått best an hittil.

Men hvorfor? Har rocken dødd i Norge?

– Det er nok vår amerikanske vokalist. Hun snakker kanskje norsk, men hvis du noen gang drar hjem til Haley Shea, så er det hjemmelaget BBQ-saus, da, for å si det sånn, sier Lasse.

Kanskje hjemmelaget BBQ-saus har noe med saken å gjøre, men gutta i bandet tror også at folk i England, USA og Australia har lettere for å resonnere seg frem til betydningen av de engelske låtekstene.

– Hvis jeg skal være helt ærlig, så er du undervurdert for din lyrikk og poetiske greie i Norge, sier Tor-Arne til Haley.

Hun er hjernen bak tekster som blant annet «Got the structures of men / Pumped in with my oxygen». Tekster som spesielt deres engelske publikum synger med på.

– Det er kjempegøy å spille på for eksempel engelske festivaler og se at publikum veit hvem vi er og kan sangene våre. Deilig å få den påminnelsen at det finnes en hel verden.

Haley Sheas engelske låttekster treffer spesielt folk i utlandet. Foto: Tom Øverlie / NRK P3.

En hel verden. De drømmer om Japan og sommerturné i Australia. Halvard spøker med at de burde dra på en akustisk turné i Sør-Amerika, så kan han steppe inn på cajonen. Dette er hans siste festivalturné med Sløtface før han forlater bandet etter sommeren.

– Vi begynte å spille sammen da jeg var 15 år gammel. Nå trenger jeg å kjenne litt på hvordan det er å stå på egne ben: reise til Bali, finne meg selv. Du veit, de tingene man må gjennom på et eller annet tidspunkt, sier Halvard.

Men det er etter sommeren, og nå er vi her. I Tønsberg på Slottsfjellfestivalen. Sløtface elsker norske festivaler. De tar godt vare på artistene sine og har bedre catering, honorar og lokaltransport. Og bedre doer.

– Når det gjelder stemning og planlegging, så knuser norske festivaler utenlandske, sier Haley.

Den evige berg-og-dalbanen

Det er en halvtime igjen til første artist går på scenen og åpner årets Slottsfjellfestival, men det er fortsatt noen timer igjen til Sløtface skal spille på Kastellscenen på toppen av fjellet. De virker avslappede, og det er kanskje ikke så rart. Dette er de vant til: rigginga, ventinga, nedrigginga, kjøreturene i litt for små biler.

– Å turnere er en evig berg-og-dalbane av tusen timer venting før det plutselig er femten minutter til vi skal på scenen, og da må du gire deg sykt opp, sier Haley.

Ingen i bandet har noen spesifikke rutiner de må gjennom før de går på scenen utenom de vanlige stemmeøvelsene og kanskje litt tøying. De har sett at det går bra før, uten den kollektive oppvarmingen som mange kanskje tror at man trenger.

– Det er om å gjøre å være mest mulig avslappa før man går på scenen. På forrige Englandsturné, så var det sånn «Ja ja, ti sekunder til vi går på scenen. Kanskje jeg skal gå sist på.», sier Halvard.

Halvard Skeie Wiencke prøver å ta det mest mulig med ro før konsert. Foto: Simen Felix Omland.

Så dere har ingen hemmelig ting dere alltid må gjøre?

– Vi diskuterer feminisme, sier Lasse ironisk.

Alle de fire bandmedlemmene er uttalte feminister og var tidlig ute med å ha likestilling som sin fanesak. Men det skal vi komme tilbake til.

– Ofte før jeg går på scenen sier jeg til meg selv «Jo, du er like god som Edvard Valberg fra Honningbarna. Det går fint. Dere er like spennende å se på», sier Haley.

Hun snakker om en av bandets største inspirasjonskilder. På Honningbarnas konserter er det omtrent flere folk på enn foran scenen.

– Honningbarna har jobba beinhardt for å skape et så inkluderende miljø på deres konserter. Men det er jo litt gøy når vi drar til utlandet der folk ofte ikke har sett dem, for da tror de vi har funnet det opp selv.

– Vi vil ha en relasjon til publikum utover at de er der nede og vi er her oppe.

Det må være noe helt spesielt å stå på en scene og spille musikken du har laget selv, side om side med dem som setter pris på den. Er det ikke sånn det skal være på punkrock-konserter uansett? Ingen regler. Noe større enn bare en konsert.

– Vi vil ha en relasjon til publikum utover at de er der nede og vi er her oppe. Det er mye mer spennende når man får til en fysisk, god greie.

Klokka begynner å nærme seg 17.45 og festivalgjengerne på Slottsfjell trekker mot toppen av fjellet og Kastellscenen. De aller ivrigste har okkupert plassene på første rad og flere fotografer står klare til å forevige Sløtface på scenen. Som en av P3s fotografer sier til undertegnende: «Det er alltid gøy å ta bilder av Sløtface».

Sløtface på Kastellscenen på Slottsfjell. Foto: Tom Øverlie / NRK P3.

To røykmaskiner bakerst på scenen pumper ut røyk og Sløtface-logoen blinker fra en skjerm. Tor-Arne kommer først ut på scenen etterfulgt av Lasse og Halvard. Ti sekunder før denne konserten var det visst Haley som bestemte seg for å gå på sist. De sparker i gang med «Magazine», førstesingelen fra debutalbumet som tar et oppgjør med kroppsideal.

– Jenter skal få gjøre akkurat som menn på festival.

Lasse stagediver. En forsvunnen skatt han nylig har gjenoppdaga. Haley går ut i publikum og blir med i en lettere versjon av en mosh-pit.

– Vi trenger flere jenter i mosh-piten, sier Haley når hun er tilbake på scenen.

– Hva mer skal dere svette for i dag? Det er ikke noe mer rock i kveld. Det er dette som er sjansen deres!

Gradestokken viser rett under 30 grader og sola brenner i kinna. Det er varmt å være på festival i dag. Flere har droppa t-skjortene sine til fordel for baris. De fleste av dem gutter. Haley oppfordrer jentene til å gjøre det samme om de føler for det.

– Jenter skal få gjøre akkurat som menn på festival. Rekk hånda i været hvis noen er ubehagelige. Da kommer jeg og snakker høflig med dem. Eventuelt banker dem opp.

Sløtface på Kastellscenen på Slottsfjell. Foto: Tom Øverlie / NRK P3.

Å ta kampen

Likhet mellom kvinner og menn på festival og i musikkbransjen generelt er et tema som opptar Sløtface.

– Det er så sjukt mye mannfolk på, bak og rundt scenen. Vi har spilt på festivaler der det nesten kun er menn. Og det er et problem. Det er et problem når pengesummene er høyere på den sida enn på damesida, sier Tor-Arne.

Nylig sparket det amerikanske poprock-bandet Haim bookingagenten sin etter å ha blitt betalt ti ganger mindre enn en mannlig artistkollega som spilte på samme festival. Også det norske bandet Razika har kjempet for likestilling i musikkbransjen.

– Kjønnsubalanse er et problem, men vi har faktisk blitt bedre på det. Det er mange andre ting vi ikke snakker om. For eksempel representasjonen av LGBTQ-folk på norske festivaler. Hadde vi sett på de tallene der, ville skjevheten vært mye større. Alt må fortsatt jobbes med og alle må fortsette å kjempe disse kampene, sier Haley.

– Det finnes like mange jenter som er kjempegode og da blir det teit å ikke ha flere jenter på scenen.

Når Sløtface er det eneste bandet på en festival med et kvinnelig bandmedlem, spør de bookingsjefen om det er noe de har tenkt på. Ofte har de ikke det. Et viktig ledd i likestillingskampen til Sløtface er å spørre og snakke om det når de synes noe blir dumt. Et annet ledd er at de unngår så godt det lar seg gjøre å ikke spille konserter hvis det ikke er minst ett kvinnelig medlem i et av bandene de skal spille med. Da spør de bookingagentene om de kan finne noen andre i stedet.

Sløtface vil ha flere jenter på scenen. Foto: Tom Øverlie / NRK P3.

– Jeg tror av hele mitt hjerte at det ikke handler om noen kvoteringssak der man mister kvalitet ved å sette det kravet. Det finnes like mange jenter som er kjempegode og da blir det teit å ikke ha flere på scenen. Det er allerede kjønnsskjevt i vårt eget band, med tre gutter og ei jente. Vi skylder folk å ha flere jenter på scenen, utdyper Haley.

Hvordan blir det mottatt av folk i bransjen når dere setter dette kravet?

– Alle er dritchille på det. Til og med når våre egne venner som spør om de kan spille med oss når vi spiller i byen deres, og vi sier, «Sorry, det hadde vært dritgøy, men dere har ingen jenter i bandet, så da prioriterer vi heller noen andre». Det skjønner de og synes det er kjempefett at vi tar den kampen.

Oppryddinga

– Ikke faen om noen noen gang igjen skal få lov til å oppføre seg på en sånn måte uten at det blir slått ned på.

Sløtface var tidlig ute med å ta kampen. Så kom #MeToo i fjor, og hundrevis av historier som beskrev noe helt annet enn likestilling i musikkbransjen så dagens lys for første gang. Hvordan var det for det feministiske bandet å være en del av en bransje hvor realiteten var en helt annen enn den de kjemper for?

– Å sitte og lese mange hundre historier fra kvinner som jeg ser opp til om hvor dritt de har blitt behandla i denne bransjen, var sinnssykt vondt og en «reality check», forteller Haley.

Hun var selv en del av oppropet #nårmusikkenstilner, der over 1100 kvinner i norsk musikkbransje snakket ut mot overgrep. Det inspirerte henne til å kjempe hardere enn noen gang.

– Ikke faen om noen noen gang igjen skal få lov til å oppføre seg på en sånn måte uten at det blir slått ned på. Nå er alt dette ute i det åpne, det finnes ingen unnskyldning. Dette tror jeg var reaksjonen til mange andre også. Det er godt å være en del av en bransje som takler det sånn.

Haley utdyper at bandet satt igjen med dårlig samvittighet for at de kunne gjort mer, sett mer og vært flinkere til å ta vare på hverandre.

– Når vi treffer andre artister på festivaler, så spør vi hvordan det går, men det er sjelden man rekker å ta den samtalen på alvor og spørre om de har folk rundt seg, eller om det er noe vondt som skjer. Det er nok lettere å gjøre det nå etter #MeToo, at man spør om disse tingene, sier Tor-Arne.

Tor-Arne Vikingstad synes det er lettere å snakke med andre band om alvorlige ting etter #MeToo Foto: Tom Øverlie / NRK P3.

Lasse legger til at det fortsatt er masse som må ryddes opp i og mange historier som ikke har blitt fortalt.

– Det er et grunnleggende problem som ikke handler om å peke ut de som gjør noe feil, men at vi har et bilde av hvordan det er greit å oppføre seg, som er helt ræva, og som må males på nytt, sier han.

Det er ennå ikke gjort noen reelle, politiske endringer. Den største utfordringen er at man som musiker ikke har noen konkret arbeidsgiver, en organisasjon med en HR-avdeling som tar seg av sånne saker. En hånd å strekke seg til, så man kan få hjelp. I de største organisasjonene handler det for det meste om musikkrettigheter og fordeling av penger.

Det er heller de små organisasjonene som har gjort konkrete tiltak i etterkant av #MeToo. Blant annet har Balansekunst, som jobber for et rettferdig og likestilt musikkmiljø, satt opp en hjelpetelefon man kan ringe hvis man trenger å prate med noen eller lurer på hvordan man skal gå frem juridisk hvis noe har skjedd med deg.

Kanskje det er nå oppryddinga starter?

God krigføring

Selv om bandet har tatt tydelige politiske standpunkt, tror de ikke nødvendigvis at de har rett hele tida. De prøver å skape en dialog fremfor å snakke ovenfra og ned.

– Vi er fire ulike folk som har ulike syn på ulike ting, så det blir aldri helt 100 % raffinert, sier Lasse.

Bandet har sagt unnskyld for ting de har sagt før. I deres øyne handler ikke det å være likestillingsforkjemper om å ha rett eller være bastant.

– Det er ingen skam i å skifte mening.

– Man må jo kunne innrømme at man har feil. Noen ganger får man et annet perspektiv på ting og ville kanskje ikke sagt de samme tingene som man gjorde for ett år siden i dag. Det er en utvikling, sier Haley.

– Det er et veldig viktig poeng. Det blir liksom sett på som svakt og vaklete om du endrer synspunkt, men hva er poenget med alle de debattene hvis alle skal stå på sitt hele tida? Det er ingen skam i å skifte mening, mener Halvard.

En sånn innstilling kommer man i alle fall langt med når man spiller i band. Hvordan funker det når fire ulike personer lager musikk sammen?

– Det er krig. Av og til god krigføring på samme linja, men det er som regel én som står på andre siden, sier Lasse.

Den samme historien som gjentar seg ofte: de jobber med en låt. Noen elsker den, andre synes ikke den er så kul. Noen har en idé, andre liker ikke den ideen. Det er mange avgjørelser som må tas hele tiden når man spiller i band. Uenigheter er uunngåelige.

Sløtface venter backstage på årets Slottsfjellfestival. F.h.: Lasse Lokøy, Haley Shea, Tor-Arne Vikingstad og Halvard Skeie Wiencke. Foto: Tom Øverlie / NRK P3.

– Det er en forhandlingsprosess. Typ, «Nå har jeg mista dette refrenget, denne bridgen skal jeg ha». Og så roer man seg. Du er aldri så sur på slutten som når du går inn i ideen, sier Halvard.

Med årene har de lært seg når det er vits i å tøye strikken, når man skal gi seg og hva som er verdt å kjempe for. For hver låt som lages gjør det litt mindre vondt å droppe en gitarsolo for et godt refreng. For eksempel.

Og skulle rockedrømmen en dag gå i knas, burde det ikke bli noe problem for de respektive medlemmene i Sløtface å få seg en annen jobb.

– Vi har tre mastergrader i organisasjon og team, sier Tor-Arne.

– Å spille i band er «anger management». Det ble sagt i en litt liten buss etter tre uker på turné, forteller Lasse.

Det er noe å tenke over. Bandet har 250 reisedager i året. 250 dager hvor de er sammen 24/7. Til og med når de sover, puster de inn den samme lufta. Hvordan klarer man å være venner på turné?

– Vi har noen regler. Det skal for eksempel alltid være søppelpose i bilen. Det er faktisk ganske viktig, sier Tor-Arne.

Tenk at en så enkel ting som en søppelsekk, eller «bosspose» som det heter i Stavanger, er nøkkelen til suksess når man tilbringer mye tid på veien i en litt for liten turnébuss. Det var ikke det svaret undertegnede forventet å få.

– Hvis man ikke har en søppelsekk, så tar du bare på deg ansvaret og så bærer du nag mot alle for at du måtte plukke opp søppelet deres. Det var Kvelertak som lærte oss at det er tour hack nummer én, sier Haley.

Halvard stiller med det mest logiske svaret på spørsmålet.

– Vi har jo kjent hverandre veldig lenge, så det er viktig å kunne gi hverandre rom til å lese bok og høre på musikk. Du trenger å være i ditt eget «space» når du sitter i den bilen sammen.

En veldig god turnéhisorie fra New York

Turnélivet er dog heldigvis ikke bare «anger management» og søppelplukking. Det byr på nye steder, spennende mat og det er alltid noe morsomt som skjer som lager gode historier.

– Vi må bli enige om hvilke deler av historien vi ikke skal fortelle.

– Selv om hver dag egentlig har samme rutine, så kan noe fucke seg opp eller man møter kule folk og så plutselig er du på…, begynner Haley, men blir avbrutt av Halvard.

– …scenen med Cashmere Cat.

Halvard og Lasse kikker på hverandre og ler.

Hva er greia med Cashmere Cat?

– Vi må bli enige om hvilke deler av historien vi ikke skal fortelle, sier Lasse.

– Nå må du tenke deg godt om. Jeg er veldig streng på dette, sier Halvard.

– Halvard og jeg er ute i New York og plutselig er Halvard borte. Jeg er alene og kjempefull på en klubb, hvor Diplo og Cashmere Cat DJ-er. Jeg tror at jeg er på Cashmere Cat-konsert og synes det er litt kjip stemning, og jeg kjenner ingen, og Halvard er borte. Av helt ukjente grunner.

Bandet hadde spilt konsert på en annen scene på samme klubb og hadde derfor AAA-pass («access all areas»).

– Så jeg går bare til han vakta som står ved scenen og sier, «Jeg kjenner Cashmere Cat, jeg skal på scenen» og han bare, «Ja vel», og slapp meg forbi. Jeg går på scenen og det er en del folk som danser, så jeg danser meg gjennom denne folkemengden. Blir ganske godt likt, mange som komplimenterer meg for at jeg danser kult, forteller Lasse.

Men så blir han irritert. Cashmere Cat sitter og tekster, mens Diplo DJ-er.

– Jeg ville jo ha Cashmere Cat, så jeg går bare bort til han og spør, «Skal ikke du spille?» og så ser han opp på meg og sier, «Nei». Så snur han seg og fortsetter å tekste. I etterkant har jeg jo forstått at dette var etterfesten deres, de hadde allerede spilt.

– Sa du det til han på norsk?, spør Haley.

– Ja, jeg tror til og med jeg sa «Hei Magnus».

Men hvor var du, Halvard?

– Nei, jeg var bare borte. Også kjempefull.

– Neste Slottsfjell forteller vi andre delen av historien. To be continued.