«Valiumsvalsen» var den første – om ikke beste – tittelideen jeg fikk til denne anmeldelsen. For Pennsylvania-gutten Kurt Viles tilnærming til americana á la udødelige travere som Neil Young, Tom Petty og Bob Dylan kan låte som resultatet av en søvnig rus. Faktorer som Viles hese og henslengte stemme, «stream-of-consciousness»-aktige tekstlinjer, psykedeliske instrumentalkrydderier og tidvist narkoleptiske tempo bidrar alle til dette.
Men så tok det kort tid før jeg innså at Vile synger «Sometimes when I get in my zone/You’d think I was stoned/But I never as they say/Touch the stuff» («Goldtone») på Wakin On A Pretty Daze, sitt femte og beste soloalbum – og påfører dermed i samme slengen et vennlig klask på kjakene til alle som noensinne har antydet at rus er en nødvendighet for å kunne skape virkelig bra musikk.
Selv om Vile var med på å grunnlegge det familiære bandet The War On Drugs sammen med bestekompisen Adam Granduciel (forøvrig medlem i The Violators, Viles backingband), valgte han kort etter utgivelsen av debuten å heller fokusere på karrieren som soloartist. Men det er kanskje ikke så rart at gjennombruddet først skulle komme med den ypperlige forgjengeren Smoke Ring For My Halo (2011). Hans tre første album var nemlig i stor grad preget av en rustikk lofi-estetikk. Siden da har blitt en merkbart mer fokusert låtskriver. Og med Wakin on a Pretty Daze har han laget sitt mest ambisiøse og samtidig mest tilgjengelige album.
For så vidt sier det sitt at Vile er kapabel til det få likesinnede klarer: Å skrive nesten ti minutter lange låter uten dødpunkter – som nesten-tittelsporet «Wakin on a Pretty Day», et slentrende stykke landeveispop med yndige gitarsoloer, antydende temaskifter og Viles alltid underfundige tekstunivers.
Flere av låtene som krysser sjuminuttersmerket er allerede årsfavoritter. Man kan ikke unngå å glise seg tvers gjennom surrehuerockeren «Air Bud», albumlengste «Goldtone» gjør seg fullt fortjent til hele spilletiden, mens flyvende «Was All Talk» tar et selvsikkert oppgjør med alle som en gang har tvilt på Viles ambisjoner (linjen «making music is easy/watch me»!). Og når han på lavmælte «Too Hard» synger til datteren, viser han seg fra sin mest ettertenksomme side: «Take your time/so they say/and that’s probably the best way to be/but what about those who are fighters/and what about their daughters?».
Også som produsent benytter Vile seg av antydningens lekre kunst. Både dryppende synthesizere («Snowflakes Are Dancing», «Was All Talk», «Air Bud») og buldrende gitarvegger («Girl Named Alex», «Too Hard») er kun med på å fargelegge lydbildet, slik at låtmaterialet kan få leve sitt vel fortjente liv i helt i front av miksen – mens den ivrigste lytteren belønnes rikelig.
Riktignok er det ikke alle låtene som leker seg med det svevende. «KV Crimes» er platas opplagt mest upretensiøse øyeblikk – noe som ikke skjules av «yeah!»-et midtveis. Men både dette kuttet og «Never Run Away» gjør ikke med sine enkle rammeverk skam på resten av Wakin on A Pretty Daze. Tvert imot.
«Den beste kunsten er den som klarer å få det kompliserte til å fremstå enkelt,» sies det jo. Med Wakin On A Pretty Daze gjør Kurt Vile nettopp dét. Over sytti minutter viser han mesterlig vei gjennom elleve komplekse og mangefasetterte låter proppfulle av selvransakelse, eksistensialisme, kjærlighet – og ikke minst humor – som både har noe unektelig umiddelbart og noe dypere, hemningsløst oppslukende, over seg. Ikke bli overrasket om dette står igjen som den mest berikende drøye timen fra musikkåret 2013. Jeg er i hvert fall solgt.
Kim Klev
