6lack - Amfiet, Øya 2018
Terningkast 3

Personlighet etterlyses

Bra på øret, men ikke på scenen.

Det ikke sånn at Atlanta-mannen er en unik blomst i r&b-hagen, men på øret er 6lack en ganske behagelig affære. En sval og mjuk stemme som preiker om kjærlighetslivets mange fasetter over melodiøse trapbeats er ikke vondt. Det er mange om beinet, men 6lack gjør en god figur.

Så er det hans første konsert på norsk jord. Vi får nok et tilfelle hvor en dj varmer opp publikum med trendy rapmusikk i cirka ti minutter, og spørsmålet står i dag som det gjorde sist – hvorfor? Tilmålte minutter skal ikke brukes til sånt.

Han flankeres av en trommeslager, som tidvis tror han er med i en talentkonkurranse, en på tangenter og nevnte dj. Det kommer tydelig frem at han ikke har den største scenepersonligheten, selv om han på et vis prøver. 6lack er fyren som spør åssen det går uten ansiktsmimikk. Tanken er god, utførelsen ikke helt der.

6lack har en nasal stemme og er gjenkjennelig sånn sett, så godbitene i katalogen hans (“Switch”, “OTW” som han gjester på, “PRBLMS”, “Ex Calling”) smuldrer ikke bort. Men store deler sklir over i stemningsmusikk uten at det når helt frem. Jeg tar meg selv i å tenke at det er musikk det passer bra å være lei seg til.

Bassen kiler bra i øregangen, traptrommene kler låtene, vokalteknisk er han flink og alt det der. Det er bare synd at han har scenepersonligheten til en stumtjener, men da er jeg streng.


Ali Soufi-Grimsrud