Florence & The Machine: Lungs
[Island/Universal]
21 år gamle Florence Welch kommer trolig til å gjøre sommeren bedre for svært mange av oss.
“Bra til å være jente”, stod det i en melding som tikket inn idet jeg begynte å skrive denne anmeldelsen (fra en kvinne, la det være sagt). Hun har et poeng: Jentefeltet er som regel tungt når britisk musikkpresse skal utpeke artistene de har trua på i det nyfødte året – unge, engelske kvinner med en eller annen quirk (en tatovering, en kul hårfarge), men de fleste av dem vet å skuffe når forventningene omsettes i håndfast pop. Med debutalbumet Lungs tilhører Florence & The Machine unntakene.
Florence Welch synger fordømt bra (tenk Cat Power med operatiske muskler og vikarjobb i The Ting Tings), men det betyr strengt tatt ingenting uten sterke melodier og kledelig akkompagnement. Begge deler er på plass her; maskinen virker akkurat som den skal, trygt i bakgrunnen av hovedpersonen, og låtene er uniformt briljante (selv om jeg hadde klart meg uten Candi Staton-coveren “You’ve Got The Love” som bonusspor). Sjangerforakt er ikke nødvendigvis noe pluss, men i dette ambisiøse universet fungerer både Ramones-estetikk, elegante shoegaze-vridninger og sval åttitallsbris (og ikke nødvendigvis de “riktige» referansene) like godt.
“Dog Days Are Over” er en fire minutter og tretten sekunder lang popsymfoni, mens en låt som “Kiss With A Fist” besitter en leken og innsiktsfull retrosensibilitet som får andre artister i “sjangeren” – la oss si den strekker seg fra Ida Maria, via Adele, til Lily Allen – til å fremstå som hule og flate. En god håndfull andre låter stikker seg ut i ulike retninger, men med Florence Welchs rike stemme og karismatiske ureddhet dunkende i kjernen av dem. Prosjektet formelig stinker av boblende overskudd, og det er nesten så hjernen formulerer det altfor ofte stilte spørsmålet: Har vi en Kate Bush for 2009 her?
«Dog Days Are Over»:
Nevnte jeg forresten at hun synger fordømt bra?
Marius Asp
