The Raconteurs, Hovedscenen
Mine damer og herrer: Årets første Hove-klassiker er et faktum.
Når to av den samtidige rockens mest perverst begavede skikkelser – Brendan Benson og Jack White, i tilfelle du lurte – bestemmer seg for å slå sine pjalter sammen i en supegruppe, er det ikke for å revolusjonere noe som helst. Det handler om moro i sin mest ukompliserte, effektive og – skal det vise seg på Hovedscenen torsdag kveld – uimotståelige form, og etterlater et samlet publikum i et sammensurium av ydmyk kåthet, lamslått glede, naturlig rockerus og en krypende sorg over at festen – som fester flest – noensinne måtte ende.
The Raconteurs graver seg gjennom rockehistorien med grådige ravneklør, og selv om de mest opplagte referansene omfatter kremen av blues- og gitarorientert rock fra seint seksti- og tidlig søttitall, slik The Who og Led Zeppelin banket den i verdens bevissthet, dukker det opp ekko av uvante saker opp i dette universet – fra tidlig Tori Amos («Cornflake Girl») til sein The Kinks («Living On A Thin Line»). Bandet puster musikk; det er umulig å slå fast om man skriver 1971 eller 2008 idet konserten raser fra en begivenhet til neste, og hvem faen bryr seg egentlig?
White, Benson, Jack Lawrence og den fantastiske trommisen Patrick Keeler brenner av en frenetisk «Steady As She Goes» tidligere enn forventet, uten at det heller betyr noe som helst: Live transformeres låtene fra Broken Boy Soldiers og Consolers Of The Lonely fra svært habil popquiz-rock til tidløst, gåsehudmasserende rock n’ roll-gull, og idet «Hands» og «Salute Your Solution» dundrer over Hove, har The Raconteurs rukket å putte arenaen tilbake i rocken og rocken utover arenaen i en seig, glitrende bevegelse ingen vil gjøre etter dem på denne festivalen. Stort!
Marius Asp
