Perfect Pussy - Say Yes To Love
Terningkast 5

Pøsekatter med skarp klo

Balstyrig energi og øredøvende fuzz gjør Perfect Pussy krevende nok til at man elsker dem.

pp-cover
Say Yes To Love- albumcover.

Etter tjuetre minutter med Say Yes To Love er det klart at Perfect Pussy ikke er ditt typiske, vagt spekulativt døpte støyband fra Syracuse, NY. Allerede kan det være på sin plass å nevne at dersom du ikke liker din gitar grumsete, din vokal begravd eller ditt image kunstferdig, kan du med trygghet vende oppmerksomheten annensteds: Meredith Graves og hennes fotsoldater tar vriene valg på sin vei til å gi riot grrl-/punkbevegelsen det friskeste tilskuddet på en stund.

Kassett-EPen I Have Lost All Desire For Feeling viste et band på vei til noe stort – et inntrykk som forrykende konserter forsterket et titalls ganger – og når de nå debuterer i albumformatet er det på en måte som kapsler inn den liveenergien i en seig glye av overstyrt ulyd. Say Yes To Love krever mye, men gir i mangfold tilbake – ihvertfall dersom du tolererer at det er praktisk talt umulig å forstå hva Graves kauker om under alle gitarene.

Det er naturligvis irriterende for de av oss som setter pris på tekst, men i dette tilfellet blir ordinteressen forbigått av fascinasjon for å gripe tak i melodiene som ligger dypt der nede. De forener to krefter jeg setter svært høyt – grindcorebandet Melt-Banana og det nå oppløste Be Your Own Pet. Sammen blir det en nærmest uforklarlig fengende blanding av bråk, nonsens og riff.

Sonic Youth-aktige “Interference Fits”, “Work” og “Big Stars” holder seg rundt tominuttersgrensen, ser man bort fra en og annen hale av innspillingssstøy, og det er kompakte sukkertøy som virkelig har godt av å ikke dras ut.

Når albumet så vidt er over tjue minutter langt, sier det seg selv at det ikke er rom for pauser, men de få som er der, er kjærkomne. Enten det bare er studiosus med noe svak gitarlyd i bakgrunnen, som på “Advance Upon The Real” eller når Graves leverer spoken word over knuste synther på avslutteren “VII”. Jeg tar meg i å like hele denne pakken med grums, mumling og vas, selv om det utmerket godt kan oppfattes som rent koketteri fra bandets side.

Say Yes To Love vil irritere like mye som den vil bli elsket, og det er omtrent den verste bakgrunnsmusikken jeg kan tenke meg. Tar man seg derimot tid til å skru opp lyden og fokusere og la seg innhylle i albumet, blir det en mektig – og morsom – stund i kvintettens klør.

Jørgen Hegstad