Carcass - Kastellscenen
Terningkast 4

Potente lik

Det skal godt gjøres å underholde et solbrent publikum med ekstremmetal tidlig på dagen, men Carcass fyrte også av nok runder med britisk humor til at Slottsfjellpublikummet fikk godt betalt for oppmøtet.

Til tross for sin legendestatus i diverse metalkretser er nok britiske Carcass et av de mest obskure bandene på årets Slottsfjellplakat. Bandet som debutert så langt tilbake som 1988 med Reek of Putrefaction er intet mindre enn pionerer i to av metalens  kvasseste sjangere: grindcore og melodisk death metal. Slik sett er de nok også kanskje det mest kompromissløse bandet i Slottsfjellfestivalens historie.

Bare minutter før bandet skal gå på er det meget glissent foran Kastellscenen og bandet kommer seg ikke på scenen før det har gått snaue ti minutter over tiden. Det skulle dog vise seg at det ikke var stjernenykker som utsatte starten, men strømbrudd tidlig i Sea Change sitt sett på Tårnlunden – den lille, søte scenen på andre siden av Slottsfjelltoppen. De langhåra metalfedrene inntar scenen til lyden av den gitarduellerende og blendende låta “1985”, som også åpner bandets comebackalbum Surgical Steel (2013).  Og da spretter faktisk et hundretalls ivrige sjeler opp fra gresset og rusler til scenen.

Bandet kjører gjennom hele konserten en god blanding av spor fra Surgical Steel og klassikere fra den tidligere delen av karrieren. Veldig passende da det er hele sytten år mellom comebackskiva og Swansong (1995) – som forøvrig er meget underrepresentert i settet. Knusktørr britisk humor er det derimot mye av. Vokalist og Lemmy-look-a-like Jeff Walker er nemlig en veldig vittig type. Humoren hans går hardest utover norsk svartmetal (“Vi er ikke veldig kjente i Norge, men det er fordi vi ikke har drept noen eller brent en eneste kirke”). Men også elektronisk musikk får seg en vinge da bandet brått avbryter den bitende “Unfit for Human Consumption” før Walker ironisk melder at det var backingtracken og datamaskinen som sluttet å virke… Etter litt humring fra de fremmøtte blåser han i gang den kaotiske slutten på låta med et fårete smil om munnen.

14684624835_175d7244cf_h

Selv om sola steker og både bandet og publikum tidvis virker noe utilpasse er stemningen nesten overraskende god. Og nå må jeg gi både Slottsfjellfestivalen og dens publikum to tomler opp; for det er kult at en slik festival tørr å vise frem ekstreme band som Carcass. Enda kulere er det å se at såpass mange med hverken forhold til band eller sjanger vier tid og oppmerksomhet på å iaktta et band som selv for mange hardbarka metalfans kan bli litt mye. 

Det hjelper selvfølgelig også at bandet har en gudbenådet gitarist i Bill Steer som sammen med Ben Ash fyrer avgårde plenty med lekre soloer som nok treffer både Thin Lizzy og Avenged Sevenfold-fans. Litt langdrygt blir det likevel selv om det er forståelig at bandet gjerne vil nyte utsikten som slår det meste av europeiske metalfestivaler og amerikanske rockekneiper. Og når de avslutter med “Heartwork” fra hjørnestein-albumet med samme navn sitter metalsmilene løst hos band, fans og nysgjerrige sjeler.

Tete Lidbom