Ingen kan være enige om alt. For selv om de av P3s redaksjonmedlemmer som tilbringer dagene nedsunkne i samlebokser, miksteiper og musikkblogger har kåret både årets beste låter og album – norske som internasjonale – så betyr ikke nødvendigvis dét at de er helt samstemte om hvilke skiver og musikkopplevelser som har vært høydepunktene og lavmålene i året som har gått. Heller tvert imot.
Derfor vil vi gjennom juletiden la enkeltmedlemmer i den utvidede P3 Musikk-familien dele hva musikkåret 2012 har betydd for dem, og dem alene. I dag: Vår eminente rap- og R&B-geek Ali R. S. Pour. Han arbeider som journalist i P3 Musikk.
Fordyp deg i resten av våre individuelle årsbestelister: Lyden av 2012
Årets album
La oss ta en ordentlig gjennomgang av de utgivelsene som har formet musikkåret 2012 for meg. Sofisitikert britsoul via Jessie Wares Devotion; slørete og sfæriske produksjoner over sensuell silkestemme er betagende, mens Upscale, miksteipen fra den produktive Detroit-mannen Bei Maejor, var mildt sagt en gledelig affære – en lydfusjon av produsentferdigheter la et linlaken over smektende antidepressiva-låter.
http://www.youtube.com/watch?feature=player_detailpage&v=XLP9BbaNCLc
Melodiøst med elektronikafibre fikk vi et av årets mest gjennomførte R&B-utgivelser i Miguels Kaleidoscope Dream. Nikkiyas Speakher Overload trillet undertegnede sekserterningen på. Det står jeg fortsatt ved. Røykfylt, halvflaske-vodka-innabords-univers over Nikkiyas skrapete stemme er veldig bra.
Les anmeldelse: Sårt tiltrengt dose (6/6)
Frank Oceans channel ORANGE: en relativt innovativ og halvrevolusjonær tilnærming til R&B-sjangeren tåkela hjernen og reiste flere spørsmål mer enn at den fungerte som kun en katalysator for ren musikkglede. Det kan være grunnet Oceans komplekse lydbilde og sinn. Det kribler i magen når jeg tenker på sjølveste – et godt tegn. Plata har låter som er så lavmælte og nedpå at jeg blir helt satt ut – litt som Jeremihs «Fuck U All The Time» fra den skitbra teipen Late Nights – samt låter av en fremoverlent Ocean.
25-åringen Sammie slapp også Insomnia, en R&B-teip som fikk kjørt seg en del runder. «Molly«-romantiseringen som mange urbanartister har lent seg mot i år ble byttet ut med sovepiller og søvnløshet som preget teipen på desorientert og disig vis. Knallbra. Selv om Big Boi skuffet med oppfølgeren til Chico Dusty…, var en det en annen mann med Dungeon Family-bånd som sørget for å etterlate et bedre inntrykk tidligere på året: Futures Pluto er et monster av et album fra en person som gråter like mye som han synger og rapper. Hvis T-Pain ikke helt klarte å legitimere autotune, var gjenopplivningsforsøket til Future vellykket.
Vi bør heller ikke glemme Playboy Diaries av fittetjuven Lloyd – en god sanger som fortjener mer oppmerksomhet. Han er en blodharry jækel, men dét skyggelegger ikke det faktum at mannen er flink. Det er likevel Dr. Dre-yndling Kendrick Lamar som går ut seirende når man skal nevne årets beste skive; good kid, m.A.A.d city er et konseptuelt album som gir innblikk i hans oppvekst i Compton. Nøye mastret av produsentlegenden nevnt over, fikk vi en rapper som var tydelig og som hadde noe å melde.
Action Bronsons Rare Chandeliers med Beverly Hills-produsenten Alchemist er den så langt beste utgivelsen fra Bronsolini. Med Alchemists sedvanlige, nesten fraværende trommer blir disse låtene perfekt musikk for T-bane-turer.
Norsk rap anno 2012 var ikke utpreget sterkt, men det hadde sine hederlige unntak; Ivan Aves Portals, Phil T. Richs Kom Så Tok Færdiih, Jae-Rs Colloseum Drive, A-Lagets D E D D GÅR I, Autobarn, og Karpe Diems KPH, TKIH, MOFID er noen av utgivelsene som fikk som kjørt seg en del ganger på spillelisten.
Årets låter
Hva vet du om rollerblades? Hva vet du om fete sykler? Hva vet du om Jonas V? Den unge hardhausen med kanskje landets beste rapstemme slapp Hkon-produserte «Sonar ut, flippar ut» med mesterkokken Peter Beyer. Over sinnsvakt bølgete bass, trippy synth og jæla tilstedeværende skarptromme skildres hverdagslivet og sosiale problemer – om ikke satt på spissen. Uten tvil årets norske låt. PS: Jonas V-teipen 21 gram høres like fresk ut i dag som da den kom sensommeren 2011.
http://youtu.be/Y0YzwTJpFXY
Internasjonalt går jeg for det som traff meg rett i hjartet: Frank Oceans «Pilot Jones» har fått meg til å felle tårer minst tre ganger. Fingersnaps, ekko, flyplass- og fuglelyder og Oceans låtskrivertalent. Ren magi.
Det samme gjelder for Jessie Wares «Running». Ekstremt sexy futuristisk retropop som et fåtall – eller nærmere bestemt ingen – har klart å toppe i år. Veldig nittitalls, den gråtende gitaren, men så veies det hele opp med bløtlagt synth og Wares svale stemme.
Årets konsert
Watch The Throne på Telenor Arena
I anmeldelsen skrev jeg «en ren demonstrasjon av makt og megalomani, knyttet sammen av rapkongen og Kanye West, hans arvtager». For det var nettopp dét det var. I mai spilte Jay-Z og Kanye West i Telenor Arena. Et vakkert monster av en konsert. Det skal mye til for å toppe opplevelsen.
Les anmeldelsen: Tronen i rette hender (6/6)
Årets mest oversette
Bei Maejor. En skandale at Upscale ikke fikk mer oppmerksomhet. (Se video av kuttet «Pillz» lengre opp i saken.)
Årets skuffelse
Velfortjent går denne til Frank Ocean på Øyafestivalen. Det er sjeldent at det er få følelser i spill når Ocean driver med hva som helst og her fikk vi føle ordentlig på mannens følelsesregister. Etter snaue fire låter forsvant artisten backstage og kom aldri ut igjen. Det var merkelig å se han vandre rundt trist og molefonken på baksida av Enga-scenen da jeg «intervjuet» Odd Future. En kompis sa følgende: «Frank må slutte å føle så mye». Men jeg vil ikke ha Frank Ocean annerledes. Nettopp på grunn av nettopp hans følelsesregister har jeg blitt frankofil til evig tid.
Årets mest oppskrytte
The Killers.
Årets WTF/OMG/LOL-øyeblikk
Delt førsteplass her: 50 Cent ble ganske satt ut da han misforsto spørsmålet mitt om homofile rappere da jeg intervjuet ham på Elkjøp på Lørenskog. Også var det merkelig da Jeremih trodde han varmet opp for Avicii på Blå-konserten foran et forventningsfullt publikum.
Ali R. S. Pour
