Metallica - Valle Hovin, Oslo
Terningkast 4

Prangende publikumsfrieri

Ved å la fansen ta fullstendig styring over settlisten, mister også Metallica noe av grepet rundt det å være verdens største metallband.

Mens Mastodons massive banner rulles sammen og skiftes ut med Slayers (ja, de figurerer som oppvarmere), dukker trynet til James Hetfield opp på Valle Hovins storskjermer, og forteller oss at “Metallica skal lage et møkkfett show i kveld, hvor dere har bestemt hva som spilles. Men vi har én låt til som dere ennå kan stemme over”.

Tett etter følger SMS-alternativene A, B og C til prisen av en halv amerikansk dollar: “Wherever I May Roam”, “Creeping Death” og “The Four Horsemen”. De to sistnevnte utpeker seg kjapt som favorittene på avstemningstelleren – begge fra perioden da Metallica fortsatt var både ypperlig og interessant på plate, fra den rølpete, livsbejande knalldebuten Kill ‘Em All (1983) til det eksperimentelle, apokalyptiske sjangermesterverket …And Justice For All (1988).

Se de to første låtene fra konserten her:

 

Jeg – og en del med meg – velger å sløyfe Metallica (1991), bedre kjent som The Black Album, fra denne gullrekka, og ikke uten grunn. For å sitere min kollega Helle Stenkløv, som anmeldte den Metallica-dediserte arenaaftenen på samme sted for presis to år siden, er albumet i det store og hele en “oppskrytt klassiker“; det skjebnesvangre punktet da Metallica ble verdens største metallband, men til en vesentlig pris. Siden har nemlig utgivelsene vitnet om et band med deres kunstneriske storhetstid langt bak dem.

Den norske fansen, som har stemt frem kveldens sett, virker for så vidt enige om dét: Ikke et eneste spor er representert fra verken svake Death Magnetic, grufulle St. Anger eller det forvirra albumtospannet Load/Reload. Metallica By Request-turneen betyr altså mindre arbeid for både trommeslager Lars Ulrich (som vanligvis snekrer sammen settlistene) og resten av bandet (som har mer av de samme låtene å øve inn).

Samtidig betyr det jo mer moro for den gjengse, hitorienterte og flertallige Metallica-tilhengeren. De store taperne er imidlertid thrashnerdene som har krysset både fingrer og tær i håpet om å endelig få se yndlingsobskuritetene i levende live. Baksiden ved allmenn stemmerett, ifølge mer eller mindre elitistiske tunger, er at det ikke nødvendigvis er de som “vet best” som får viljen sin.

Metallica - Valle Hovin 2014. Foto: Mattis Folkestad, NRK P3.
Metallica – Valle Hovin 2014. Foto: Mattis Folkestad, NRK P3.

Det demokratiske haraballet åpner riktignok bunnsolid med de klassiske Master of Puppets-kuttene “Battery” og “Welcome Home (Saniturium)”, i tillegg til eviggrønne “Master of Puppets”. Ihjelspilt – muligens – men det blir sterke konsertøyeblikk når tusenvis av fans skriker “obey your master!” mot et mektig James Hetfield & Co.

Powerballaden “The Unforgiven”, hvor Hetfield trakterer kassegitar, byr på konsertens første store allsangsøyeblikk, men bandet selv fremstår kun halvveis interesserte. Hvilket også kan sies om innsatsen på den ‘Tallica-møter-tweepop-titulerte nylåta “The Lords of Summer”. Man kan skylde på at den er fryktelig fersk, men når det kun minner om en blodfattig pastisj på, øh, Metallica, kjennes eimen av en katastrofalt kort holdbarhetsdato.

En stjerneslått tilhenger vinkes inn på scenen for å introdusere “Sad But True”, låten han var delaktig i å stemme frem. Kampropet “Er dere klare for noe heavy!?” ljomer hjertelig utover skøytestadionen, og resonnerer langt dypere i sympatien enn Hetfields gjennomblaserte småpjatt. Samtidig er noe av det verste ved konsertproduksjoner som dette de tafatte “jammene” som “skytes inn” for illusjons skyld – som gitarist Kirk Hammets lefling med ZZ Top-signaturen “La Grange” eller når Lars Ulrich mutters alene hamrer som best han kan på trommene.

En time passer stødig som en bauta før de umiskjennelige skuddsalvene som åpner kolossale “One” markerer seg. Dette blir umiddelbart en av kveldens virkelig store og altoppslukende bølgetopper: Selv om kameraene til en forandring ikke filmer kvartetten, kan man fint høre at Metallica ikke er i stand til å spille seg matlei på låter av dette kaliberet. Nivået opprettholdes med gullkornene “For Whom The Bell Tolls” og “Blackened”, før selvsagthetene “Nothing Else Matters” og “Enter Sandman” setter kveldens første punktum.

“We’re still here…for you guys,” mumler Hetfield idet han rusler inn på scenen for ekstranumrene. Han maser enda en gang om telefonavstemningen, før en tredje fan får presentere den stokk dumme, men (i livesammenheng) unektelig festlige “Whiskey In The Jar”.

Selv om “The Four Horsemen” ikke svinger like godt som avsluttende “Seek and Destroy”, står vinnernummeret og instrumentalkuttet “Orion” igjen som kveldens eneste outsidere – og dermed også det eneste som kan minne om overraskelser. For når 95 prosent forlengst er forutbestemt av publikum selv, dør også en viktig del av den forventningsfulle gnisten ved det å være på konsert.

“This is your night, because you decided which songs we’re gonna play. If you don’t like them, go on the Internet and complain to yourself,” proklamerer frontmannen tidlig i konserten. Han spøker selvsagt, men i samme åndedrag fjerner han like fullt sitt ansvar for musikken. Og hvem skal da kvalitetssikre hva Metallica driver med? Fansen? Kanskje det egentlig er like greit, når alt kommer til alt.

Kim Klev

Dette spilte Metallica på Valle Hovin:

1. Battery
2. Master of Puppets
3. Welcome Home (Sanitarium)
4. Ride The Lightning
5. The Unforgiven
6. The Lords of Summer
7. …And Justice For All
8. Sad But True
9. Fade To Black
10. Orion
11. One
12. For Whom The Bell Tolls
13. Blackened
14. Nothing Else Matters
15. Enter Sandman
16. Whiskey In The Jar
17. The Four Horsemen
18. Seek and Destroy