Joda, det låter forsåvidt fint, men amerikanske Jonathan Wilson kaller i stor grad fram «hørt det før»-følelsen når han inntar scenen med Øyas fjongeste navn onsdag.
Én ting er at det Pink Floyd- og Laurel Canyon-marinerte uttrykket låter svært datert. Det er aldri noen tvil om hvilket tiår i musikkhistorien som er den batikksinglet-kledde mannens favoritt. Det er selvsagt ikke noe problem i seg selv, og fjorårets album Fanfare er blant de senere års fineste album av de mange som trekker veksler på nettopp denne arven. Men der utgivelsen utmerket seg på grunn av sin delikate produksjon og vakre låter, druknes disse kvalitetene av versjoneringen Wilson og hans band gir dem fra scenen.
Se Øya-konserten:
Det fintfølende byttes ut med et mer humpete uttrykk, og selv om bandet aldri spiller dårlig, er det aldri så magisk at de evner å dra publikum inn i bobla der en fordel å være i når det bys på lange gitarsoloer, Hammond-orgel og jammete krumspring.
Selv om vokalharmoniene sitter bra, er det slitsomt når den døsige vokalen forsvinner sånn i lydbildet at det er vanskelig å oppfatte ordene som synges. Noen lyspunkter finnes allikevel: «Desert Raven» låter klart og besnærende, og den nesten ti minutter lange versjonen av Wilsons beste låt, snirklete «Dear Friend», er overbevisende.
Allikevel er det vanskelig å komme unna det nærmest parodiske som dominerer konserten. Det er ofte behagelig, men aldri unikt eller spennende, å se Wilson og bandet jobbe seg gjennom konserten. Liveversjonen av materialet er veldig gutteromsaktig – og enn så lenge er Jonathan Wilson best på plate.
Trine Aandahl
