Prisen for popen

Hvorfor gi ut et popalbum de færreste vil ha?, spør P3s musikksjef Mats Borch Bugge.

Albumets død er spådd altfor mange ganger. La det være sagt én gang for alle: Albumet er ikke dødt, og det dør ikke. Albumet lever, om ikke i alle sjangre, i beste velgående. Susanne Sundfør, Adele og Mumford & Sons er alle ferske og gode beviser på dét.

Hvorfor? Fordi de har levert konsistente album av høy kvalitet. Og sånn vil det være videre, uavhengig av plattformer, strategier, lydkvalitet, teknologiske nyvinninger og tommeltvinninger. Punktum.

Spolerer momentum

Likevel vil jeg sterkt anbefale artister og plateselskap som klamrer seg fast til tanken om å ri hitlistene om å forkaste den evinnelige og konservative albumtanken.

Tanken om at man gjennom et album skal sette et solid avtrykk, at man skal speile en helhet, servere lekker coverkunst,  takke bidragsytere, vise de mørkere sidene av seg selv (sitt egentlige jeg), sette seg hårete mål – at man skal sette et punktum, kort oppsummert – alt dette kan fort spolere ethvert momentum.

Kruttet svis av på rekordtid, og man ender ofte med å servere et knippe drittlåter – dandert med noen ”highs” folk allerede har hørt her og der. De bransjetekniske incentivene for å utgi et album er også mange. En tydelig markedsplan er enklere å sette opp når enden er et middels bra album. Skal man eksempelvis satse i Tyskland, kreves det å kunne vise til et album. Denne praksisen og kulturen bør endres.

Å spise hele julekalenderen 1. desember

Alina Deverceski har gitt oss årets sommerlåt med ”Flytta på dej”. Hun har definitivt etablert en forventning om at vi har mer bra i vente. Mandag kommer et middels bra album fra henne, parallelt med at hun serverer en av årets fineste singler i ”Det e dark nu”.

Hva er grunnen til at hun skal punktere gleden som ligger i det uvisse for oss musikkelskere? Hvorfor skal albumet på død og liv ut? Fordi markedsplanen sier det. Og selvsagt fordi selskapet øyner muligheten for å tjene en slant ekstra på strømming av albumspor. Men det oppleves besynderlig. Det er som å servere selskapet all maten før den er ordentlig varm, eller å åpne hele kalenderen første desember.

Dropp skiva!

Er du en popartist eller et plateselskap som retter deg spesifikt mot hitlister og radio: Dropp den evinnelige skiva! Legg de  middelmådige låtene i fosterstilling og ta deg et glass saft. Et popalbum skal uansett være jækla bra for å gå inn i folks stuer og bevissthet. Hvorfor har Bjørn Johan Muri nok et album på trappene? Må Dreamon, Maya Vik, Morten Harket eller Tone Damli gi ut album? Svaret er selvfølgelig nei.

Da en av Sveriges fremste låtskrivere, Per Gessle (Gyllene Tider, Roxette) kom for å følge landsvennene Brainpools innspilling av nytt album på 90-tallet, skjedde følgende: Vokalist Jan Kask spilte gjennom et par låter før han forklarte at neste låt var et ”albumspår”, hvorpå det resolutt og skarrende smalt fra Gessle: ”Om det är ett albumspår, varför är den då på plattan”? Kommentaren fra popguru Gessle er på ingen måte utgått på dato.

Bodø Pop City

“Men øy! Når kommer skiva, ‘a”? Brødrene Erik og Magnus Eliassen har måttet repetere seg selv til det kjedsommelige når de har svart på spørsmålet. Men de skal ha klapp på skuldra for å ha vært standhaftige i sin tro på at enkeltlåtene i seg holder vedlike interessen hos publikum.

Og de får rett. Sirkus Eliassen holder oss i sin hule hånd, og er en merkevare som fremdeles forbindes med et knallbra liveshow, fengende og morsomme låter. De forvalter karrieren svært godt, nettopp ved å erkjenne sine begrensninger som produksjonshus. Frekvensen på rekken av låter avhenger av tilsiget av kreativitet. Nye låter testes live, og forblir testet om ikke responsen sender tankene til Beliebers verden over. Måtte flere følge deres eksempel.

Jenny Langlo er en annen som har forstått hvor viktig det er at låtene må være av ypperste kvalitet for å romme formatet. Derfor har hun trosset de opprinnelige planene som innebærer bæng-bæng-med-to-singler-og-så-album. Resultatet? Det er at vi fortsatt lurer på hva denne jenta har i seg, hva neste kapittel byr på. Spenningen vedvarer.

De sterke enkeltlåtene

Inneværende år har gitt oss album fra Madcon og A-Lee, to andre eksponenter for popmusikk. Førstnevnte imploderte rett nok naturlig gjennom valget om å gå over til norske tekster, med dertilhørende begrenset nedslagsfelt. All ære for det valget. Like fullt har begge albumene floppet salgsmessig, og få her til lands sitter med et brennende ønske om mer.

Hvorfor ikke heller satse på en rekke av løsrevne og sterke låter? Hensynet til foreldede bransjemekanismer fører nemlig til at prisen for popen er store kvanta plater ingen egentlig er interessert i. Det er ingen tjent med.

Mats Borch Bugge