Trassalderen slo inn sent for tungevirtuosen Eminem. Han brukte tredveårene til å være surmaget og serverte oss lyttere oppgulpet over tre album.
Formkurven raste nedover i 80 kilometer i timen, og Detroit-rapperen bekreftet gang på gang gjennom forrige tiår at han stadig ble mindre musikalsk relevant – tross kjærlighet fra en ny og standhaftig generasjon fans. Eminem befant seg i en evig runddans, hvor den kreative knipen var det møllspiste bakteppet som preget utgivelsene.
På The Marshall Mathers LP 2 legger han til side sitt indre problembarn. Eller prøver, i det minste. Han virker friskere og mer fokusert enn på lenge, selv om albumet mildt sagt er ujevnt. Men han treffer målskiven når han fininnstiller siktet.
«Bezerk» fra The Marshall Mathers LP 2:
Platen er alt for lang, men toppene synes klart når svovelluktende surmuling blir satt i andre rekke. Mathers er fetest når han kombinerer en anelse frustrasjon med morsomt lynne, mens han samtidig gjør rom for idérik rimakrobatikk. Sistnevnte kommer alltid til å være Eminems sterkeste kort.
Han gjør en god figur på «Bad Guy», «Rap God» og «Brainless», og blir langt ifra tilsidesatt på den tøysete, Kendrick Lamar-gjestede «Love Game». På minussiden finner vi blant annet Rick Rubin-produserte «Bezerk», som er en halvtrist affære, og det blir dessuten tynt når Eminem ikler seg popdrakten med «Monster» og «Stronger Than I Was», for å nevne et par eksempler.
I etterpåklokskapens navn burde en del av disse kuttene blitt skjært vekk. The Marshall Mathers LP 2 er på sitt beste helt streit, men uansett er det artig når Eminem underholder rapteknisk. Kanskje jeg tar til takke med smuler her, men en håndfull godkjente spor fra en gammel helt er likefullt bedre enn ingen.
Ali Soufi
