Tinie Tempah - Disc-Overy
Terningkast 4

Prøver for hardt

Lovende, men ikke som lovet fra den britiske hypen Tinie Tempah.

21 år gamle Tinie Tempah fra Sør-London ble i mars en gang “man of the moment” på øyriket, og det foreløpig siste tilskuddet til massen av  grime/garage-rappere som forsøker å krysse over og få mainstreamsuksess.

Guttens debutsingel, massive Labrinth-produserte «Pass Out», toppet nemlig plutselig de britiske hitlistene og med ett var Tempah og hans Concorde/Scunthorpe-rim på alles lepper. Forståelig nok: Ikke bare drives låta av en vanvittig bass og en fantantisk synth; blandinga av elektro, garage og r&b (med et dryss av Jamaica), er noe av det friskeste servert radiolyttere på lenge. Hadde resten av Disc-Overy (grusom tittel, forresten), holdt det «Pass Out» lovte, ville vi snakket om en av årets skiver. I stedet er det kun blitt en god debut.

Disc-Overy er nemlig et album som forsøker å bite over for mye til at Tempah klarer å lykkes med alt. Vår mann i Sør-London klarer seg helt klart best når han kan dra på med sin egne britiske, særegne breialhet over forholdsvis harde produksjoner, som på andresingelen «Frisky», og «Simply Unstoppable». Karismaen holder lenge, versene og punch’ene er artige og et og annet lite subtilt grep tilgis lett den akkurat passe kommersielle, akkurat passe harde produksjonen.

Men Tempah klarer ikke holde seg til formelen. I det øyeblikket han slutter å legge vers om sitt eget liv til fordel for å sette temaer i en eller annen form for kontekst, ender rapperen med å bli oppspist av sin egen patos, som blandes med skamløs, tidvis overproduserte beats stappfulle av klang og elementer som slår hverandre i hjel for å skape et overtydelig lydbilde. Det hele blir rett og slett i overkant cheesy og spiller opp til en umiddelbarhet som ikke kler Tempah («Obsession», «Let Go»).

I tillegg gjør han noen feilvalg, som å inkludere «Invincible» – en pastisj på både drittkommersiell musikk  og produksjonsgrepene på T.I sin «Live Your Life», snarere enn en kul klubblåt, samt å la Ellie Goulding (som både tar all oppmerksomhet og fullstendig skrus bort; et kunststykke av de sjeldne) gjøre refrenget på «Wonderman». Ikke at alt utafor garasjeveien er helt mislykka – skamløse «Ibiza 2 Miami» kommer definitivt til å pumpes på en klubb nær deg – men summerer man opp og utelater singlene, kommer man knapt i pluss.

Ønsket om å være en kommersiell suksess
virker rett og slett å ha overskygget det faktum at Tinie Tempah er aller best på de minst tilgjengelige sporene (som åpenbart er mer enn kommersielle nok i seg selv). Lovende, men ikke som lovet.

Andreas Øverland