Pusha T - My Name Is My Name
Terningkast 4

Push-varsel mottatt

Broren ble kristen og Clipse forsvant, men Pusha T starter solokarrieren på ordentlig med en forfriskende plate.

131007-pusha-t-my-name-is-my-name-reviewDenne tok sin tid. Pusha T fra Clipse – de som slo gjennom med “Grindin’” og “When The Last Time” – har vandret rundt på gjestevers og mixtapes i noen år nå, mens vi har ventet på dette soloalbumet. På den annen side har hele karrieren vært en øvelse i utsettelser og venting, helt siden gjennombruddsalbumet Lord Willin’ i 2002 lanserte Clipse-brødrene som noe av det mest spennende rapbransjen hadde å by på.

De fulgte opp med Hell Hath No Fury i 2006, et latterlig fett album bestående av Neptunes-beats, smarte linjer og absolutt ingen hits, før Pusha Tså broren Malice bevege seg over til kristendom og artistnavnet No Malice etter at manageren Tony Gonzalez fikk 32 år i fengsel for narkotrafikk.

Harde tider, med andre ord. For Clipse-fans – som meg selv – er det mye smakfullt å forsyne seg av når Pusha T omsider serverer My Name Is My Name. Åpningen med “King Push”, “Numbers On The Boards” og “Sweet Serenade” er variert og sterk, og det er smertefullt å innrømme at drittsekken Chris Brown er med på å gjøre sistnevnte til en umiddelbar 2013-banger.

“Numbers On The Boards”:

Det fortsetter på høyt nivå, og Pusha Ts nydelige melankolske blikk på seg selv og sin fortid får til og med Rick Ross til å bli ydmyk på “Hold On”. “Over night I seen a nigga go get a Carrera/Two weeks later I had to be that boy pallbearer” rapper Rick Ross så reflektert at man kan mistenke det for å være nok en skyggeskrevet linje.

Pusha T er aller best når han får boltre seg på balladen “40 Acres” sammen med fløyelsprinsen The-Dream. Ikke bare snakker vi et av årets to kanskje beste refreng (det andre skrev The-Dream for Jay-Z og Justin Timberlakes “Holy Grail”. Man kan si hva man vil om den platen, men det refrenget er ganske så uslåelig), men Pusha T flyter perfekt over den enkle beaten med sin egen fanfare: “Unpolished, unapolegetic, might broke a heart or two but gave an honest effort” før han leverer en av årets linjer i omtalen av sin nyfrelste bror: “And they say I’m on the verge of winning/I claim victory when Malice on the verge of sinning”.

Når Pusha T får skryt for melankolske historier om familie, narkosalg og kompiser, er det også på sin plass å sette en rød strek over underligheter som “Scoring from the heights but I wanted mine purer/Aryan, blonde hair, blue-eyed like the Führer”. Adolf Hitler var kanskje en arier med blå øyne, men noen blondine var han aldri. Smakfullt er dette uansett ikke.

Produksjonene, da? Kanye West fremstår som en slags deltagende executive producer med en rekke perler, mens Pharrell flotter seg med “Suicide” og det nydelige avslutningssporet “S.N.I.T.C.H.”. Swizz Beatz viser at de eldste er i form med “Sweet Serenade”, mens den råeste av dem alle er “Numbers On The Boards” fra Don Cannon, Kanye West og 88-Keys. Dypt, tåkete og perfekt for Pusha Ts mysende blikk på versene sine. Låter som fremtiden like mye som en referanse til Hell Hath No Fury.

Noen låter, som “No Regrets” og popflørten “Let Me Love You”, er kjedelige transportetapper, men high five til Pusha T for å lage nok et album fritt for skits. Og på drøyt tre kvarter snakker vi perfekt albumlengde. Pusha T skal slippe ny plate snart, da med sitt nye kallenavn King Push  (som også er Instagram-navnet, hans selvsagt) som tittel. My Name Is My Name er en forfriskende og lekkert produsert plate, men den er forhåpentligvis bare starten på en ærerik solokarriere. Gleder meg allerede til King Push, la oss håpe den ikke blir nok en evig utsatt nesten-klassiker.

Asbjørn Slettemark