På fjorårets sterke album Metals foretok Feist riktignok en naturlig videreføring av sin musikalske arv – men hun minnet oss også om hvor viktig det er å utvikle seg videre som artist. I hennes tilfelle betød dette et mindre polert uttrykk, et tyngre lydbilde og mer eksperimentering.
Nettopp disse kvalitetene tok Feist med seg til Sjøsiden onsdag kveld. Setlisten domineres av låter fra nevnte album, men også tidligere materiale fremføres stort sett i samme ånd – med en rå, frampå og kraftfull tilnærming som viser en artist i storform.
Allikevel trenger Feist noe tid før hun når denne formtoppen. Konserten starter bra nok – «A Commotion» og «How come you never go there» gleder det tettpakkede og takknemlige publikumet – men canadieren har ennå ikke funnet det lille ekstra, og er ikke ordentlig i gang før «My Moon My Man» fra det prisbelønte 2007-albumet The Reminder treffer publikum. Innen den tid har en tam versjon av «The Undiscovered First» bevist at Feist og hennes eminente band må holde trykket og intensiteten oppe for å komme til sin rett.
Når hun gjør det, er 36-åringen fremragende – hun er natulig og utadvendt, upretensiøs og kul, og har stålkontroll over både vokal og gitar. Hun fremfører låtene sine med høy intensitet og troverdighet, og er en sterk kontrast til tamme, bleke Florence + The Machine som spilte på den større Enga-scenen kort tid tidligere.
Etter at nevnte «My Moon My Man» har satt standarden er gåsehuden aldri langt unna. Feist er i sitt rette element og kler det rå uttrykket hun skaper sammen med sitt seks mann sterke band; derav tre kordamer som løfter konsertopplevelsen med sine klokkeklare koringer, tamburiner og eurytmi-aktige bevegelser.
«I Feel It All» viser en Feist som er vel så forankret i alternativ rock som i pop, og på dramatiske «The Graveyard» og «The Bad In Each Other» henter et av bandmedlemmene fram trompeten – noe som tilfører det låtene trenger for å kunne kalles magiske. Mindre magisk blir det heller ikke når Feist mot slutten pedal-looper sin egen stemme på en nokså ugjenkjennelig, men storartet versjon av «Limit To Your Love».
Bortsett fra et par halvveis vellykede forsøk på å få med de fremmøtte på allsang og koringer tidlig i konserten holder Feist grepet rundt øyapublikummet gjennom hele konserten. Hun stråler av velfortjent selvtillit, og beviser at trang til å utforske og fornye seg kombinert med snart tjue års erfaring som artist er et godt utgangspunkt for å levere konserter av det imponerende slaget.
Trine Aandahl
