Cezinando - Baglerscenen, Slottsfjell 2016

Rap mot regn

Cezinando sparker i gang Slottsfjell med sjarm, talent og karisma, men helhetsopplevelsen skjemmes etterhvert av manglende struktur.

Starten på Slottsfjells første dag kunne vært mer human. I firedraget revner med ett himmelen over Tønsberg, og horder av våte og fortumlede sklir oppover fjellet, med maskara, frisyrer og generell verdighet i fritt, fuktig fall.

Disse omstendighetene gjør imidlertid lite for å dempe forventningene til det 20 år gamle raptalentet Kristoffer Cezinando, som helt fortjent ble utropt til Årets Urørt tidligere i år. Foran Baglerscenen er oppmøtet stort og ungt, og når en tent hovedperson entrer scenen med to DJer i ryggen er det åpenbart at det er her han eller helst vil være. Sånt smitter.

Cezinando er ikke uten forløpere i norsk rap. Han har melodisk stil som tidvis trekker tankene mot Karpe Diem, et vaularsk øye for betydningsfullt lyrisk smårusk og en avlevering ikke helt ulik Jaa9 (tre artister som forøvrig alle spiller på festivalen i år). Egenarten åpenbarer seg særlig på detaljnivå, der selvgranskende formuleringer som “jeg er bare en sau oppi et følelsesfjøs” og “er som de svarte og hvite tangentene på et piano/ de kanke møtes på midten som bryna til Frida Kahlo” slår mjukt, men treffsikkert.

Cezinando - Slottsfjell 2016. Foto: Tom Øverlie, NRK P3
Cezinando – Slottsfjell 2016. Foto: Tom Øverlie, NRK P3

Cezinandos tilstedeværelse denne ettermiddagen er preget av overskudd og selvtillit, men også takknemmelighet: Den lett Hunter S. Thompson-utseende unggutten påpeker stadig vekk hvor overveldende mottagelsen føles, og han kvitterer med elleve låter som viser spennvidden i universet, fra hardtslående saker som “Blinkesko/Video” via lugnere “Uskyldig” til burde-blitt-hits (“€PA”, “Botanisk hage”). De kommer i tapninger som føles fiks ferdige og står seg meget godt, tross beskjeden scenerigg.

Dessverre faller det hele litt sammen mot slutten, når publikum etterlyser en sang de involverte ikke har for hånd(!). Etter noen minutter i limbo hentes en ekstra laptop, og da er det synd at det er det småkleine partyrap-alibiet “Pekka Pekka” som får avslutte en ellers løfterik session. Men sola utmanøvrerte regnet etterhvert; det får stå som en brukbar metafor som konserten som en helhet.

Marius Asp

Flere anmeldelser fra Slotsfjell 2016: