Prinsipielt skeptisk til komboen «Irland» og «soul», sier du? Du er ikke alene – i det minste ikke blant de av oss som husker det musikalske ødelandet av en komedie kjent som The Commitments (1991), der en gruppe irske døgenikter gjorde sitt beste for å ribbe den svarte musikktradisjonen for nerve og verdighet.
25 år seinere er imidlertid r&b og soul såpass innvevd i den globale popvirkeligheten at det bare er et spørsmål om tid før også irene avler en vaskeekte urban crooner av internasjonalt kaliber. Og 33 år gamle James Vincent McMorrow, som du trolig kjenner via Kygo-samarbeidet «I’m In Love» eller «Wicked Game»-coveren som figurerte i en Game of Thrones-trailer, ser ut til å kunne være mannen for oppdraget.
Etter en temmelig anonym kassegitardebut har McMorrow i tiltagende grad blitt sammenlignet med James Blake og Bon Iver (andreplaten Post Tropical ble boniversk nok spilt inn på en avsidesliggende pekannøttfarm i Mexico). Slektskapet er hørbart også på We Move, ikke minst i kombinasjonen av luftig elektronikk og organisk vellyd – selv om de sistnevnte fortsatt stiller i en noe tyngre vektklasse som låtskrivere.
«Rising Water»:
Men det kan være vel så naturlig å sammenligne James Vincent McMorrow med Jamie Lidell, en annen artist som for alvor begynte å kanalisere sin indre soulmann et stykke ut i karrieren. Som hos Lidell er stemmen både hovedpersonens trumfkort og akilleshæl: sterk, naken og tilstedeværende, og samtidig i akutt fare for å bli et stykke sonisk bløtkake som kiler seg fast i halsen.
McMorrow lykkes best når han tar sjanser. Nydelige «Killer Whales» er det nærmeste We Move kommer et D’Angelo-øyeblikk; her lykkes han for alvor med sine ambisiøse vokalveverier. «Seek Another» vinner mye på å holde intensiteten like under kokepunktet, mens «Evil» målbærer spørsmålet om menneskelig ondskap med et uimotståelig, gospeldunstende refreng.
We Move kombinerer ideen om reisen – mentalt så vel som fysisk – med musikk som paradoksalt nok litt for ofte blir stående og stampe på stedet hvil («Last Story», «One Thousand Times», «Get Low»). Post Tropical er fortsatt hans sterkeste utgivelse, men sjekk for all del denne om du syns Frank Ocean-albumet ble i tyngste og mest utmattende laget.
Marius Asp
