London-kvartetten kom nærmest fra intet da de i vinter albumdebuterte med Silence Yourself, en plate som naturlig fører tankene hen til post-punk, Siouxie & The Banshees og til en viss grad også Patti Smith. Hypen har gitt de fire Savages-jentene klippekort på mange av sommerens store festivaler, med jobber både på Glastonbury og Roskilde – og seinere i sommer også på Pstereo i Trondheim.
Inspirasjonen fra Siouxie og Patti kan til en viss grad høres også på scenen, men den råe energien gir dem likevel et eget, forfriskende uttrykk som det er lett å forføres av. Trommene (Fay Milton) og bassen (Ayse Hassan) smeller som mitralljøser og pumper musikken effektivt framover, mens Gemma Thompsons gitarer flerrer lufta med bitende soli og mye støyende fuzz.
Og foran dem igjen, franske Jehnny Beth som med autoritet styrer vokalen dit hun vil. Ofte i den aggresive retningen, slik som i åpningskuttet «Shut Up», «Fuckers» og sistelåten «Hit Me», men også i mer atmosfærisk artrock-stemningbyggende låter som «Strife» og «Waiting For A Sign». Og egentlig snublet hun vel bare da hun måtte be om omstart til «I Am Here», fordi hun glemte teksten.
– Slikt skjer, forklarte hun avvæpnet sjarmerende, og ble tilgitt.
Men med bare et album bak seg, som naturlig nok preget settet totalt, er det selvsagt lov å lure på hvordan det blir den gang Savages eventuellt har en stor katalog å hente stoff fra? Vi velger å tro at det går bra, og håper bandet bygger videre på den fine starten de har fått. Det er i hvert fall ingen grunn til å si «Shut up, motherfuckers», for å leke litt med et par av Savages låttitler. Tvertimot.
Anmeldt av Leif Gjerstad.
Flere bilder fra Savages-konserten på Roskilde:
