BAYA - Oslo – Harlem

Reisen til Baya

Artisten BAYA møter faren Baya, og lager eksperimentell klubbmusikk av det.

Baya – Oslo – Harlem

Andrew Murray Baardsen var gitarist i hitmaskineriet Eye Emma Jedi før de plutselig forsvant i 2013. Nå sikter han høyt med soloprosjektet BAYA, og debutplaten Oslo – Harlem. Soniske teksturer tåkelegger intervjuer med faren, og gjør det vanskelig å få et ordentlig glimt inn i møtet deres. Det er gnister av popmelodisk kontroll fra første spor, men lydbildet divergerer og forgreiner seg raskt inn i et landskap som føles fremmed.

Selv om Bærumsmusikeren først og fremst er gitarist, er denne selvproduserte platen overfylt av intrikat elektronikk, og låtene dras i så mange forskjellige retninger at det er vanskelig å holde følge. Akkurat dét var lettere for noen år siden, da han pumpet ut hitlåter med indiebandet Eye Emma Jedi.

Etter at enigmatiske Eye Emma Jedi forsvant i 2013, og plutselig skiftet navn til Lovespeake i januar 2016, var det lite som lignet – den stadionklare indierocken var blitt til snill falsettkledd disco, og av de fem musikerne var tre skiftet ut. Bare vokalist Alexander Pavelich og gitarist Andrew Murray var igjen fra EEJ.

Se Eye Emma Jedi live hos Christine

Underveis har sistnevnte gjort offisielle remikser av Grimes, Sohn og tidligere bandkollega Dan Croll, så det er ikke noen stor overraskelse at soloprosjektet BAYA også skulle bli elektronisk.

Flere av låtene er klubbklare og basstunge, og kamuflerer det såre, forvirrende og menneskelige. Murray er ikke ekshibisjonistisk nok til å skyve følelsene foran seg, selv etter et møte med en selvhevdelseskultur i Harlem, hvor man må “ivareta egne interesser og kjempe”, og aller helst ha selvsikkerheten utenpå brystet, slik Baya Sompohi gir uttrykk for i “This Gift”:

God have given me this gift
I [was] born an artist — I didn’t become an artist

To av de sterkeste sporene, “Give Me That Dive” og “Loon”, er allerede sluppet som singler. Oslo – Harlem lykkes delvis fordi låtene mellom setter dem i en større kontekst; begge er suggererende elektroniske komposisjoner, men blir forankringspunkter når spor som “Movin Up” og “God Reiche” sklir ut i henholdsvis psykedelia og Oslodisko.

Store deler av Oslo — Harlem er instrumentale, hvor kompleks produksjon er tenkt som bærebjelke og bindeledd. Men selv om håndverket er fint, er det vanskelig å være helt tilstede i den idiosynkratiske reisen til Murray.

Da hjelper avbrekkene, i form av pianostykker og mellomspill som gir pusterom mellom bass og beats, og intervjusamplene her binder sammen resten av låtene slik David Attenboroughs stemme gir en kontinuitet mellom scener i BBCs naturdokumentarer. Det er narrativet som er interessant her, og Murrays stemme og vilje til å lede lytteren gjennom platen er ikke tilstedeværende nok — hva han selv oppdaget på reisen, skinner bare gjennom glimtvis.

Kristian Tvedt

Se teaser til den kommende kortfilmen Oslo / Harlem: