Lars Vaular - Amfiet, Øyafestivalen
Terningkast 5

Rett opp, ikke ned

Lars Vaular holdt nivået konstant høyt under årets avslutningskonsert på Øya.

Vi har kommet til den årlige norske avslutningskonserten på hovedscenen. I de kommende år skal det nok noe til for å toppe kveldens teatralske åpning ved å først vise en film på storskjerm av Lars Vaular som løper gjennom bylandskap i brudekjole, og entrer scenen i samme antrekk til “Heartbreak hotel”.

Med det forsikrer han fra starten av at dette ikke er ditt typiske rap-show – i hvert fall ikke hele tiden – som når han til “Stilen” får vaiere festet i kjolen og heises opp høyt over scenegulvet. Han ser uberørt ut av høyden og rapper like naturlig som han gjorde på bakkeplan, mens han får selskap av en saksofonist “der nede”. Vaular kler lett headliner-rollen fra første stund.

Det er ikke småtteri han har planlagt for denne store kvelden. Kveldens setliste er karrierespennende, helt tilbake til ti år gamle La Hat – Et Nytt Dagslys med “Eg e fra Bergen”, og det er ganske stemningsfullt når Vaular synger disse strofene mens regnet treffer publikum. Dette er også én av flere låter hvor han har med gjester på scenen. I dette tilfellet kom Kamelen, men også Store P, Unge Ferrari og Myra var innom konserten for å bidra. Vaular pløyer problemfritt og proft gjennom “Striper”, “DD Eg Gjør”, “Ung Heit Gateflamme” og “Panorama” blant en drøss låter denne kvelden.

Lars Vaular på Amfiet, Øyafestivalen 2017. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3
Lars Vaular på Amfiet, Øyafestivalen 2017. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

32-åringen påstår han ikke er flink til å synge, men loser likevel “Det ordnar seg for pappa” trygt i havn. “Nøklene” viser at været ikke har lagt lokk på stemninga i folkehavet som sprer seg mer og mer. “Fett” er, ja, fett, men selve klimakset er “Rett opp og ned”, som bare er et sinnsykt gøy innslag som får alle med på allsang.

Slikt er vanskelig å følge opp, som gjøres med “Gary Speed”. Den er god, men undergraver muligheten til å stoppe med en perfekt sluttlåt som “Rett opp og ned”. En ny sjanse byr seg når fetter Sondre tar med gitaren og rocker løs med Vaular til “Øynene lukket”, men showet avsluttes istedet med “Champagneting” – hvorfor ikke med “Nonsens” i det minste, lurer jeg.

Vaular overbeviser, og demonstrerer at han er i en egen klasse blant norske liveartister i det som er et stødig og tidvis ambisiøst show. Wow-faktoren viste seg, men var ikke konstant. Derimot var det hele konstant veldig bra.

Nicolay Woldsdal