The New Pornographers - Brill Bruisers
Terningkast 5

Retur til refrengene

Kanadiernes bekymringsløse feiring av tilværelsen er deres beste album på over ti år.

435333300-brill-bruisers-cover

Forventningene skrus opp når hovedlåtskriver AC Newman før slippet av Brill Bruisers sier at dette skal være deres “celebration record”, for er det noe man har savnet i den kanadiske supergruppens diskografi de siste årene er det en følelse av fest og feiring.

Dette er en trend de startet i det små på Twin Cinema, og som i stor grad preget deres to siste utgivelser, Challengers (2007) og Together (2010): Mye innoverskuelse, lite skåling. På mange måter oppfyller Newman kravene på bandets sjette album, som er fylt av gigantiske refreng, flerstemt koring og glade gitarer.

I motsetning til mange av de andre av aktørene i dette konglomeratet, er Newman best når han lager låter innenfor dette kollektivet. Dan Bejar stråler i sitt hovedband Destroyer, men lager de aller verste og dølleste låtene i NP-katalogen. Neko Case er en vill soloartist og bare en hyggelig (dog viktig) gjestestemme her, mens AC Newmans solokarriere gjennom to album føles som bare nølende forsøk på å unngå å skrive den musikken han er best på: Gnistrende powerpop med refreng som sikter mot skyene.

Således skal man ikke mange sekunder uti tittel- og åpningslåta “Brill Bruisers” før man hører at han er tilbake med et vers som til og med forbigår Twin Cinema-høydepunkt “Use It” i pompøs prakt. Slik sett er referansen til Brill Building innenfor: Dette er i større grad enn på lenge et rent popalbum uten for mange sideoppdrag. Til og med Bejars bidrag holder seg innenfor formelen, til tross for hans konstante trasstrang  – andresingel “War On The East Coast” er hans mest catchy låt i banddiskografien siden “To Wild Homes” – en glamrocklåt med hylende gitarer og hans sedvanlige vokalrasp.

En av styrkene til Brill Bruisers er at tempoet holdes oppe gjennom nesten hele albumet. Dette er ikke et band som har godt av å gå i seg selv – det kan de bruke solokarrierene til – og det er akkurat derfor denne kjemien mellom såpass forskjellige egoer fungerte til å begynne med. “Backstairs”, der Newman, Calder og Case synger sammen er et høydepunkt, det samme er “Champions Of Red Wine”, “Dancehall Domine” (beste singelkandidat siden “All For Swinging You Around”) og avslutningen “You Tell Me Where”. Noe mer overraskende er hvor godt det fungerer når de roer seg ned; “Hi-Rise” og “Wide Eyes” er søndagsmusikk som dratt ut av James Mercer på Wincing The Night Away – til og med Bejars “Spydir” er innenfor.

Ellers er dette lett det best produserte albumet deres, mest på godt – de klukkende synthene, bruken av vocoder i “Backstairs” og de mange tromme- og sanglagene høres dyre ut. Noe av, ehem, indiesjarmen er dermed visket ut, men dette har alltid vært et band hvis refrenger nyter av ferniss og skamløshet. Brill Bruisers er en lykkeberuset formretur fra en gruppe eksentrikere som igjen har skjønt at det bør være fest hver gang de møtes.

Jørgen Hegstad