Marina and the Diamonds - Vika, Øyafestivalen
Terningkast 5

Riktig god Marinade

Verken lyden eller stemmen holdt helt hjem. Med det enorme scenetekket til Marina Diamandis betyr slike trivialiteter forsvinnende lite.

Fra Marina Diamindis, bedre kjent som Marina and The Diamonds går på til hit’en «Mowglis Road» i knallgul jakke med ører, til hun småjogger av scenen til «Guilty» har hun hatt det sjeldent entusiastiske publikummet foran Vikascenen i sin hule hånd i hvert eneste av de førti minuttene. Lyden er langt fra den beste i første halvdel uten at det blir noe annet enn et lite irritasjonsmoment. At Marina selv har problemer med stemmen blir også som en triviliatet å regne. Viljen til å gjøre en knallkonsert, det enorme scenetekket og bøttene med sjarm og spilleglede 24-åringen øser over publikummet overskygger nemlig det meste annet.

Debuten The Family Jewels var en liten skuffelse, iallefall med BBC-hype og blogghysteri i bakhodet
. Live sitter alt derimot så meget bedre. Godt støttet av en glimrende trommis og et band solid nok til å bygge ett sett uten å ta fokuset vekk fra hovedpersonen, selger Diamandis seg selv som en mer tiltalende versjon av Lily Allen – personlig, men teatralsk. Iscenesatt, men ærlig. Konstant på vippepunktet mellom det sårbare og det i overkant iscenesatte på en overraskende sterk måte, på tross av, eventuelt på grunn av, den litt skadeskutte stemmen. Og viktigst – jenta har til enhver tid med fokus rettet mot publikummet foran seg. Diamandis kan alle triksene i boka, og bør bli pensummateriale for enhver artist som vil lykkes live.

At det musikalske er langt bedre enn forventet trekker selvsagt ikke ned det heller. «Hollywood»  løftes fra en ordinær poplåt til en vinner, live (selvom viftingen med plashamburgere kanskje var et ørlite overstatement). Albumhøydepunktet «Obsessions» blir ytterligere kantete, hardere og langt mer interessant i konsertvversjon og «Oh No!» og «I’m not a robot»  er beviset på at ordet «maktdemonstrasjon» gir mening koblet sammen med lykkelig popmusikk.

Den massive applausen som følger Marina Diamandis på veien ut etter at hun har beklaget seg inderlig for at hun ikke kan spille mer på grunn av stemmen, og levert en påfølgende knallversjon av “Guilty”  er vel fortjent.  Ti minutter til med det samme nivået og vi hadde snakket festivalens største overraskelse.  Som nevnt – småtterier i den store sammenhengen.

Andreas Øverland