The War On Drugs - Lost In The Dream
Terningkast 6

River i en vakker drøm

Adam Granduciel står bak årets hittil mest hypede plate. Og den innfrir på alle plan.

wodDa våren kjempa mot vinteren i fjor ga Kurt Vile, originalmedlem i Philadelphias The War on Drugs, ut karrierehøydepunktet Wakin on a Pretty Daze. Fire år etter at han forlot bandet han og bestekompisen Adam Granduciel starta i 2005, hørtes det som Vile hadde funnet den musikalske stien han alltid hadde drømt om å gå.

Parallellen til Adam Granduciels nye album under bandnavnet War On Drugs, hans tredje (og den andre uten Vile som låtskriver), er tydelig. Den amerikanske rocktradisjonen skinner på begge platene, og karene i midten av 30-åra har finpusset og polert på uttrykket man ble kjent med på de forrige utgivelsene.

The War on Drugs’ Slave Ambient fra 2011 var opphavet til enda en flyktig sjangerbetegnelse på internettet, nemlig bossgaze. Sånn går det når du skriver låter det renner klassisk Springsteen av, og pakker dem inn i milde gitar- og synthvegger som kan minne om shoegazen fra sent 80- og tidlig 90-tall.

Lost in the Dream tar store soniske skritt videre, selv om du fortsatt hører Springsteens ånd sirkle over flere låter på plata – både i lyden og lyrikken. Adam Granduciel har hatt en tøff periode i en av livets faser og skriver om sin egen fremmedgjøring; de vanskelige følelsene som oppstår når en en voksen mann fortsatt er på leit. Sjefens “I’m on Fire” er lett å høre som inspirasjon for lydbildet flere steder på albumet, og Granduciel kanaliserer ham aller tydeligst på låta som minner mest om forrige plate – pene og enkle “Burning”.

Det går fortsatt i bølger av feedende, fuzzete gitarer iblanda smekre synthpartier. Men det er mye mer amerikansk musikkhistorie å spore i miksen enn tidligere.

Den massive åpninga “Under Pressure” er langstrakt, krautete Tom Petty både med og uten The Traveling Wilburys (Granduciel har uttalt at det er litt for mye Wilburys på én av skarptrommene). “An Ocean In Between The Waves” starter forsiktig, bygger seg stor og høres ut som Don Henley anno “Boys of Summer”. Mark Knopfler flankert av tidlig Dire Straits er innom flere steder. Og selvfølgelig høres “den nye Dylan” ut som den gamle, spesielt på inderlig vakre “The Eyes to the Wind”.

Det mest besnærende ved de tydelige inspirasjonskildene er hvor lite håndgripelige de er. I det øyeblikket jeg kommer på hva det minner om, det som farer forbi i øregangene, er Granduciel allerede over i noe annet. Etter en stund gir jeg opp referanseleken med meg selv, lukker øynene og lar The War on Drugs være seg selv. Noe de virkelig fortjener.

“Red Eyes”:

Gitardueller, motoriske og organiske trommer og ekkoet av Roy Bittans piano til tross: det viktigste instrumentet i det nye uttrykket er den nydelige barytonsaksofonen som snor seg gjennom de lange låtene. Men likevel er det ikke bandet som har æren for at det høres ut som det gjør.

The War on Drugs er nemlig i høyeste grad et enmannsprosjekt. Granduciel har skrevet alt, og brukt et år på å spille inn hovedandelen av musikken selv. På tross av – eller kanskje på grunn av – all prøving og feiling underveis, har han lykkes særdeles godt, for det er få og små ankepunkter her. Det har blitt en plate som ikke bare kommer til å ligge høyt på årsoppsummeringslistene i slutten av november. Lost in the Dream er så tidløs at den sannsynligvis vil bli henta ut av platehylla i mange år framover.

Amund Grepperud