Kvelertak - Sirkus, Øya 2016

Rock er nok

Kvelertak jobber mot forholdene når de avslutter årets Øyafestival. Men det hele ender godt til slutt.

Ettersom jeg allerede har bevitnet et nesten pinlig høyt antall Kvelertak-konserter i mitt liv (inkludert tidligere i år), føles det noe ergerlig å gå glipp av ikonet Grace Jones, som har steppet inn for oppskrytte Haim som headliner på Øyas siste dag og spiller parallelt noen steinkast unna.

På den annen side: Det høye antallet konserter er ikke tilfeldig. Jeg tør hevde at Kvelertak er landets viktigste rockeband; en evig påminnelse om den hyppig dødsdømte sjangerens iboende nerve og vitalitet når den er gjort med hjerte, hjerne og glimt i øyet.

I Sirkusteltet på Tøyen er Kvelertaks oppgave klar: Gi oss en utblåsning på tampen av festen, karer. Det skal vise seg å bli en utfordring – av grunner utenfor siddis-sekstettens egen kontroll.

Lyden i teltet er nemlig svært lite brukandes. I starten låter det både unaturlig lav og grautete, en kombo som regelrett torpederer den forøvrig flotte åpningslåten “Dendrofil For Yggdrasil”. Det tar seg en smule opp med ostete (og for anledningen oppjekkede) “1985” og den elleville partyhymnen “Mjød”, men verdifulle detaljer i musikken går tapt. Og det er som kjent i disse djevelen holder hus.

Kvelertak, Øyafestivalen 2016. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3
Kvelertak, Øyafestivalen 2016. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

Det er særlig de eldre låtene som tenner publikum, og “Blodtørst” bringer fram beistet i både band og tilhørere. “Evig vandrar” er classic rock-øyeblikket, tett etterfulgt av “Nattesferd”. Gruppen er utadvendte og på hugget, i en grad jeg har knapt har sett tidligere. Og det taler til deres fordel at de makter å holde intensiteten oppe, til tross for at enkelte låter sliter med å stikke seg ut i ståket.

Mot slutten av konserten trekker jeg meg ut av teltet, der lyden paradoksalt nok er klarere og bedre enn inne. Der trer de individuelle musikernes finesser fram, og særlig det rike eposet “Heksebrann” gjør sterkt og vedvarende inntrykk. Rocken lever enn så lenge.

Marius Asp

Flere anmeldelser fra Øya 2016: