-

Rockemaraton

The School: Destructive Sounds [Kong Tiki Records] Usedvanlig FM-catchy oppfølger med potensiale til å nå utover landegrensa. Med Spellemannprisnominasjon, radiospilling og en formidabel opptreden på Øya 2006 i ryggen, følger det også visse forventinger til The Schools andre langspiller, ”Destructive Sounds”. Trondheimskvintetten fortsetter der de slapp, og forsyner oss med elleve nye energiske rockelåter (pluss […]

The School: Destructive Sounds

[Kong Tiki Records]

terning43.jpg

The School. Foto: MySpace

Usedvanlig FM-catchy oppfølger med potensiale til å nå utover landegrensa.

Med Spellemannprisnominasjon, radiospilling og en formidabel opptreden på Øya 2006 i ryggen, følger det også visse forventinger til The Schools andre langspiller, ”Destructive Sounds”. Trondheimskvintetten fortsetter der de slapp, og forsyner oss med elleve nye energiske rockelåter (pluss et bortgjemt tolvtespor).

Vi hører fortsatt både garagerock, nyveiv og postpunk i lydbildet; nytt denne gangen er en tydeligere fornemmelse av melodiøs radiopop. Brorparten er usedvanlig FM-catchy, og ikke overraskende har P3s lyttere allerede stiftet god bekjentskap til låta ”Radio Girl”, en pompøs, lettere dramatisk sak med singalong-refreng og orgelkrydder. Med tanke på låtstruktur og tempo, låter det ikke så ulikt hurrabandet Superfamily. Skal vi trekke paralleller utover landegrensa, går tankene til Kaiser Chiefs og Franz Ferdinand
mens «Rules» er tydelig inspirert av QOTSA.

Samtlige låter er velspilte, velproduserte og dynamiske. Det finnes ikke tvil om at disse gutta, med vokalist og låtskriver Stig Aarskog i spissen, har god meloditeft, og med sitt britiske tilsnitt mulighet til å smette inn på konsertscener og spillelister i resten av Europa. Det er bare spørsmål om tid før søta bror omtaler for eksempel ”White Boys Dance” som ”jättecool” mens han åler seg inn i sine smale, sorte Cheap Monday-jeans.

Med andre ord: Mye energisk snadder her. Ironisk nok er det også denne energien som blir albumets største aber. Å lytte til Destructive Sounds fra A til Å blir en heller masete affære. Alt i alt låter det hakket for rastløst, stressende og likt, og det er ingen lett oppgave å skille låtene fra hverandre. Jeg savner variasjon og vil helst slippe følelsen av å ha løpt halvmaraton etter å ha snurret en plate en runde i spilleren.

Trine Sollie