Rick Ross - Teflon Don
Terningkast 5

Rossbiff

Årsbeste-produksjon, en gjesteliste fra helvete og det gode gamle forvrengte verdensbildet til Rick Ross – saken er biff.
Les: Ray Kay med nytt stjernesamarbeid

Det er fire år siden Rick Ross og «Hustlin’» slo ned med et brak. «I know Pablo /Noreaga/The real Noreaga/He owes me a hundred favours», mente Ross den gang, og konstruerte hele artisttilværelsen sin rundt dopimport, yachter og håpløs kriminell ekstravaganse. Dermed kunne avsløringene to år senere, hvor det kom frem at Ross blant annet hadde jobbet som fengselsbetjent, torpedert hele karrieren. Men Ross selv valgte å holde på imaget, insistere på kokainhandlinga, yachtene og Miami-dekadansen. Merkelig nok er dette også blitt hans sterkeste kort som rapper i ettertid. Hele opplegget er utvilsomt uhyre underholdende, og som før holder Ross seg til penger, velstand, dop, biler og annen moro også denne gangen.

Ross er ikke verdens mest teknisk spennende rapper, på tross av den nevnte underholdningsverdien som ligger i det forvrengte verdensbildet. Til gjengjeld har Miami-bamsen lent seg på kolossale produksjoner,  og også denne gang gjør blant annet J.U.S.T.I.C.E League alt de kan for å  fremheve det beste i ham musikalsk. Orgel, blåsere og gitarer fyller ut lydbildet og gjør Teflon Don til et av de mest sjelfulle rap-albumene som kommer til å slippes i år. Lyden er eksepsjonelt godt skrudd, og rent bortsett fra «No 1» med Diddy og Trey Songz er alle produksjonene perfekte for Rickys dype, tidvis henslengte rapping.  Produsksjonsmessig rager albumet rett og slett i årsbeste-klasse.

I tillegg har Ross fått med seg et stjernelag av dimensjoner. Jay-Z gjester den formidable «Free Mason» og løfter den i utgangspunktet sterke låta ytterligere. Erykah Badu og Jadakiss kler den skamløst fett produserte tredjelåta i «Maybach Music»-triologien og Kanye har produsert og legger selv et vers (som overgår Ross og skaper visse forventninger til Good Ass Job) på «Live Fast, Die Young». Gucci Mane gjør et helt greit innhopp på «MC Hammer» og på albumets sterkeste kutt, knallharde «BMF» (som bør få gud og hvermann til å rope «I think I’m Big Meech/Larry Hoover/Whipping Work/Hallelujah»)  matcher Styles P nesten Ross egen fantastiske delivery.

Ross er ikke sjelevrengende ærlig, voksen eller flink til å sette ting i perspektiv overhodet. Men Florida-tykkasen veit å lage monumentale rap-låter som feirer hans egen velstand. Noen ganger trenger det ikke være vanskeligere.

Andreas Øverland

Rick Ross

Teflon Don

Def Jam/Universal

Rossbiff.

Årsbeste-produksjon, en gjesteliste fra helvete og det gode gamle forvrengte verdensbildet til Rick Ross – saken er biff.

Det er fire år siden Rick Ross og «Hustlin’» slo ned med et brak. «I know Pablo /Noreaga/The real Noreaga/He owes me a hundred favours», mente Ross den gang, og konstruerte hele artisttilværelsen sin rundt dopimport, yachter og håpløs kriminell ekstravaganse. Dermed kunne avsløringene to år senere, hvor det kom frem at Ross blant annet hadde jobbet som fengselsbetjent, torpedert hele karrieren. Men Ross selv valgte å holde på imaget, insistere på kokainhandlinga, yachtene og Miami-dekadansen. Merkelig nok er dette også blitt hans sterkeste kort som rapper i ettertid. Hele opplegget er utvilsomt uhyre underholdende, og som før holder Ross seg til penger, velstand, dop, biler og annen moro også denne gangen.

Ross er ikke verdens mest teknisk spennende rapper, på tross av den nevnte underholdningsverdien som ligger i det forvrengte verdensbildet. Til gjengjeld har Miami-bamsen lent seg på kolossale produksjoner, og også denne gang gjør blant annet J.U.S.T.I.C.E alt de kan for å fremheve det beste i ham musikalsk. Orgel, blåsere og gitarer fyller ut lydbildet og gjør Teflon Don til et av de mest sjelfulle albumene som kommer til å slippes i år. Lyden er eksepsjonelt godt skrudd, og rent bortsett fra «No 1» med Diddy og Trey Songz er alle produksjonene perfekte for Rickys dype, tidvis henslengte rapping. Produsksjonsmessig rager albumet rett og slett i årsbeste-klasse.

I tillegg har Ross fått med seg et stjernelag av dimensjoner denne gangen. Jay-Z gjester den formidable «Free Mason» og løfter den i utgangspunktet sterke låta ytterligere. Erykah Badu og Jadakiss kler den skamløst fett produserte tredjelåta i «Maybach Music»-triologien og Kanye har produsert og legger selv et vers (som overgår Ross og skaper visse forventninger til Good Ass Job) på «Live Fast,Die Young». Gucci Mane gjør et helt greit innhopp på «MC Hammer» og på albumets sterkeste kutt, knallharde «BMF» (som bør få gud og hvermann til å rope «I think I’m Big Meech/Larry Hoover/Whipping Work/Hallelujah) matcher Styles P nesten Ross egen fantastiske delivery.

Ross er ikke sjelevrengende ærlig, voksen eller flink til å sette ting i perspektiv overhodet. Men Florida-tykkasen veit å lage monumentale rap-låter som feirer hans egen velstand. Noen ganger trenger det ikke være vanskeligere.

Andreas Øverland