Bow To Each Other - The Urge Drums

Sammen er vi mer alene

Den sørgmodige synthduoen Bow To Each Other har fortsatt et godt stykke å gå for å finne sitt eget særpreg.

the_urge_drums-25930011-frntlMan begår en musikkjournalistisk dødssynd hvis man kun makter å trekke de mest åpenbare sammenligningene. For å ta et eksempel helt ute av det blå: Hvis noen sier “Susanne Sundfør”, så følger gjerne venstrehåndsarbeideren Musikkjournalist X opp med navnene “Joni Mitchell” og/eller “Kate Bush”. Dessverre klarer jeg ikke unngå å føle meg som Musikkjournalist X når nettopp Sundfør blir det tydeligste musikalske referansepunktet på The Urge Drums.

Det er tross alt en altfor åpenbar slutning å trekke. Gunnhild Kristoffersen, den ene halvdelen av Bow To Each Other, er fast medlem i Sundførs liveband. Og hun er, som Sundfør, fra Haugalandet. Samtidig har det seg også slik at en av norsk popmusikks mest essensielle bidragsytere produserer albumdebuten til Kristoffersen og ektefellen Megan Kovacs.

Sånn sett er det heller ikke så rart at de samme forfrosne analogsynthesizerne som er å finne på Sundførs seneste, The Silicon Veil, utgjør ryggmargen til The Urge Drums. Riktignok i en fattigere fatning: Den surklende bassynthen på radiosingelen “Darkness” låter som den er prosessert gjennom billig programvare, hvilket ikke gjør den ostemarinerte soloen mer forsvarlig. Toppet med klisjéfylt melodrama som “Darkness, you are good to make me give up/To cast my hope like stones into the sea” er dette riktignok det sureste egget i kurven, men er ikke alene om sped, Depeche Mode-referende synthpopproduksjon – også “Bigger and Stronger”, “Feathery Smoke” og “I Don’t Hear All The Noise” er naknere enn hva tospannets heller ordinære stemmer er tjent med.

Bow To Each Other – «Darkness»

Tematisk sett kretser The Urge Drums rundt den håpløse forvirringen som oppstår hvis man ikke klarer å elske noen av det motsatte kjønn – selv om alle de gudstroende rundt deg insisterer hardnakket på at homofili er noe man selv velger. På den antemiske bestenoteringen “That Chair” dveles dette tyngst med, hvilket kan være noe av årsaken til at det er her paret låter mest hjemme i sitt eget univers. Også “Norway” – som med hell låner tungt av Sundførs mest kunstfunky tendenser – er et av dessverre litt for få spor hvor Bow To Each Other ikke blekner på vei fra øregangene til hjertet.

Flere av låtene har trolig et større potensial enn hva man klarer å høre på The Urge Drums. Eksempelvis åpner dempede “Darling” med et atmosfærisk Rhodes-piano, men klarer aldri helt finne den såre essensen den søker etter. Sånn sett faller Bow To Each Other ofte mellom to stoler: Enten utforskes og utvikles ikke låtene godt nok, eller så havner låtene i skyggen av Susanne Sundfør, som står i fare for å gjøre dem til sine egne.

Kim Klev