Ghost - Klubben, Øyafestivalen
Terningkast 5

Sataniske vers

Med gotiske kostymer, allsangvennlige refrenger og blytunge riff står svenske Ghost for lettbeint okkult ritual det er vanskelig å ikke like.

Omtrent ut av intet dukket svenske Ghost opp med sin debutskive Opus Eponymous i fjor høst og erklærte seg umiddelbart som den ekte satanrocken. Åpenbart er tanken at man skal glemme blackmetalfolkets gurglevokal og gutturale lo-fi-essens. I Ghosts verden foregår tilbedelse av mørkets fyrste gjennom en gotisk, blytung og dommedagsvennlig avart av åttitallsmetallens tilnærming til simple, klassiske riff og allsangvennlige refrenger.

Ghost velger å åpne konserten ved å spille av et introspor bestående av gregoriansk mannskoring og vaskekte okkult stemning, mens bandets fem instrumentalister entrer scenen, maskert og heldekket i munkekapper. Så stiger vokalist Papa Emeritus stiger inn, utkledd som en pave nettopp stått opp til live fra en fuktig gravlund, og åpner med ypperlige “Con Clavi Con Dio”.

I tillegg til kostymeshowet har Ghost et bakteppe utformet som store, gotiske vinduer som tatt ut av en katolsk katedral. Deres maskerte frontmann Emeritus lever rollen som en slags zombiepave fullt ut, hvor han på stiveste likvis nestendanser til bandets sabbathske riff. Ghost tar sannsynligvis det de driver med altfor seriøst, noe som understrekes idet en seig, tung og ypperlig cover av The Beatles’ “Here Comes The Sun” fremføres som nest siste låt.

Hysterisk morsomme gimmicker eller klin seriøs satantilbedelse: Ghost har et gjennomført image få andre kan måle seg med. Topp dét med at svenskene  i det hele tatt også spiller særs bra i lag, i den grad at deres låter sklir knirkefritt inn i hverandre med herlige overganger; det være seg babygråt, tordenvær eller seige mellompartier. I tillegg har Ghost gjort lydbildet merkbare hakk tyngre enn hva man vil kunne finne på Opus Eponymous, noe som utelukkende forsterker følelsen av å bevitne et (lettbeint) okkult ritual.

Kim Klev