Erik Og Kriss: Tabu
[MTG/Musikkoperatørene]
Banalitetens voktere er tilbake. Mer forslitte og hjelpesløse enn noengang.
Så, hva er annerledes siden vi sist hørte noe fra gladgutta fra Bærum? Vel. Tabu er hakket mer organisk enn Verden Vil Bedras, og med visse variasjoner og forbedringer hva angår flow og stemmebruk. Muligens har gutta lagt litt arbeid ned i å gjøre rappinga bedre, og det er vel bare rett og rimelig å nevne at det faktisk høres her og der.
Hva har ikke forandret seg siden sist? Det meste annet. Tabu er nemlig, som Verden Vil Bedras, strengt tatt lite annet enn en tilfeldig samlet rekkefølge av fullstendig verdiløse låter.
Det mest slående er guttas fullstendige mangel på egenskaper som teksforfattere, som faktisk er hakket verre enn sist. Om mulig. Flesteparten av albumets tekster er i beste fall håpløst banale (selv til norsk rap å være), i verste fall direkte grusomme. Det florerer i (svært lite poetiske) poetiske omskrivninger, platte tekstlinjer basert på ordtak og klisjeer, elendige punchlines og uinteressante, til tider svært generelle hverdagsbetraktninger. At noen som vil leve av det norske språket skriver så ufattelig dårlig må vel kunne kalles ambisiøse, for å si det pent.
La oss eksempelvis ta for oss fjerdesporet «Borte Bra» – sannsynligvis den kjedeligste og minst velskrevne teksten lagt på en norsk rap-skive noensinne; «Nå med eget sted å bo/har jo leid i fem år snart/nesten ikke til å tro/de sier borte er bra, men hjemme er visst bedre/og med flere hjem lar livet seg lettere leve». Legg til en produksjon drevet av kassegitar og overkommuniserende synth-føleri og du har et musikalsk vakuum i hende.
«Rundt Fingeren» minner mest om en damenes tale hentet fra et juleball i første gym., hvor den oppbrukte «jenter bruker så lang tid på badet, men jaggu er vi ikke glad i dem likevel«-klisjeen brettes ut til det pinlige over nok en leirbål-klimprende, motstandløs gitarproduksjon. Kor-refrenget i «Hverdagshelt» (forøvrig basert på nok en eksepsjonell triviell betraktning om hyggelige folk som hjelper dem å flytte og pusse opp o.l.), er så overkill at dersom dette hadde vært mitt første møte med Erik Og Kriss ville jeg trodd det var en parodi, eller gjort på kødd.
Det er det altså (sannsynligvis) ikke. Låter som «Du Og Jeg» med linjer som «jeg skulle løfta deg som du kunne sveve/svingt deg rundt/tatt deg imot i min neve» gjør ikke ståa bedre, og den teite naturalistiske storytellingteksten om en megler som dør i Slottsparken på (platas beste spor rent produksjonsmessig) «Slår Sprekker», er legendarisk dårlig. Distingverthet, antydningens kunst, fintfølelse? Ikke det, nei. Talende nok blir ikke Tabu engang ufrivillig festlig i slike stunder. Istedet høres det hele bare ut som en tafatt blanding av trist og kynisk, stusselig og utspekulert, og ikke minst kjedelig.
La oss være frekke nok til å kalle tittellåta et nøkkelkutt, og gå i dialog med den. Her påstår Erik Og Kriss at de er like tabu «som en homofil prest» (jaha? Finnes det ikke flust av de?), fordi det er feil for slike som meg «å like det alle liker». De påstår at grunnen til at de får dårlige karakter av anmeldere er et utslag av elitisme, og at Erik og Kriss er som Pizza Grandiosa – hatet av kritikerne, men elsket av folket. Vel. Å være elsket av folket er vel en mild overdrivelse for en gruppe som tross alt ikke er nær MadCon, Alexander Rybak eller Ole Ivars i salgstall og popularitet. Å deretter hevde at denne påståtte folkets elsk er grunnen til at de ikke er godt likt blant anmeldere og det generelle hip-hop-publikummet, er strengt tatt feil vekting av årsaksforhold.
Grunnen til at de ikke likes av folk som liker musikk, bunner ned til et eneste aspekt: – mangelen på egenskapene de besitter: som tekstforfattere, låtskrivere og produsenter. Så enkelt kan det altså være.
Andreas Øverland
