Asking Alexandria - From Death To Destiny

Ser seg selv i speilet – og jubler

Asking Alexandria prøver å være verdens største rockestjerner. De lykkes av og til.

aacover De engelske karene i Asking Alexandria har på underlig vis slått seg opp mot toppen av metalverden siden Ben Bruce startet bandet i Dubai for fem år siden. Bandet satset umiddelbart på å erobre USA foran hjemlandet England, og det er ganske så tydelig at de har ambisjoner om å erobre hver lille radiokrok av det amerikanske rockemarkedet.

For mens bandets forrige plater skyldte mer til metalcore enn noe som helst annet, viser From Death To Destiny at EP-en Life Gone Wild og coverlåtene av Skid Row ikke var noen tilfeldighet. Sjekk bare «White Line Fever» eller «Break Down The Walls» (albumets beste låt sammen med «The Death Of Me»), som er så skamløst hårrockflørt at man skulle tro grungen aldri skjedde.

Det låter stort og proft og velspilt, og vokalist Danny Worsnop kler larger-than-life holdningen han viste da han presenterte første kapittel fra selvbiografien sin. Han er gjerne ikke noen rakettforsker, men han er rimelig suveren på å se seg selv i speilet og tenke «der står verdens største rockestjerne».

Men bak den store, flotte fasaden ligger det for mange svake låter som er preget av for stort ønske om suksess. Akkurat som når Bullet For My Valentine gjør seg deilige for rockeradio med «Riot»-singlen, eller da Trivium prøvde å bli Mötley Crüe med «Anthem», så blir «Moving On» mer flaut enn den episke låten Asking Alexandria prøver på. Og når eks-Killswitch Engage-vokalist Howard Jones ikke klarer å løfte «Until The End» på slutten, så blir det også en traust avslutning på en plate som prøver å være alt annet enn traust.

Asbjørn Slettemark