Neneh Cherry & The Thing - The Cherry Thing
Terningkast 6

Sexy beist

Soul, støyrock og frijazz møtes til trekant i himmelen.

Neneh Cherry, hvor har du vært hele mitt (voksne) liv? Den svenske rapperen, vokalisten og låtskriveren hadde sine sju sekunder i rampelyset med ”Buffalo Stance” fra det underkjente albumet Raw Like Sushi (1989), der medlemmer fra det som skulle bli Massive Attack var involvert – og fem år seinere, med Youssou N’Dour-duetten ”7 Seconds”.

Likevel, tross kollaborasjoner med navn som Gorillaz, Groove Armada, Pulp og Peter Gabriel i nyere tid: Cherrys store internasjonale gjennombrudd har aldri føltes som noen overhengende trussel. Det kan dermed synes oppsiktsvekkende at det måtte en eksperimentell norsk-svensk jazztrio – den allestedsnærværende sjangerspydspissen The Thing – til for å få den nå 48 år gamle chanteusen til å skinne på ny.

Samarbeidet er imidlertid mer naturlig enn det kanskje umiddelbart kan virke som. The Thing, som består av saksonfonist Mats Gustafsson, bassist Ingebrigt Håker Flaten og trommis Paal Nilssen-Love, er ikke bare oppkalt etter Nenehs stefar Don Cherrys låt med samme tittel fra 1966 – de har også spilt en rekke av låtene hans siden starten i 2000. Og tidligere The Thing-kollaboratører teller Thurston Moore og Jim O’ Rourke – skikkelser som nettopp beveger seg i det lumske skjæringspunktet mellom rock, støy og jazz.

The Cherry Thing klikker det uansett som aldri før. Av de åtte sporene på albumet er seks coverlåter, og det er forbløffende hvor naturlig kvartettens tolkninger av sitter ved siden av hverandre.

Jazzbautaer som nevnte Don Cherry og Ornette Coleman (sjekk nydelige ”What Reason”) er representert i repertoaret, det samme er MF Doom (”Accordion”) og Martina Topley-Bird (lumre, bluesmørke ”Too Tough To Die”). For ikke å snakke om Stooges’ ”Dirt” og Suicides ”Dream Baby Dream” – to ytterpunkter i det avgjørende spennet mellom spetakkel og skjønnhet.

Men kanskje er det de to spesialskrevne låtene som aller best illustrer hvilken bragd dette samarbeidet er. Både Neneh Cherrys ”Cashback” og Mats Gustafssons ”Sudden Movement” bærer låtskrivernes signatur hørbart, men er samtidig åpne, rastløse og prøvende – enkel instrumentering og tidløse arrangementer har sjeldent hørtes større og mer moderne ut.

The Cherry Thing låter ikke som noe annet du kommer til å ramle over i år – eller de neste, for den saks skyld. Sirkelen er ikke sluttet, men snarere sparket i gang. Få dem for guds skyld med deg på festival i sommer.

Marius Asp