The Offspring - Hove, Hovescenen
Terningkast 5

Siste kveld med gutta

30 år som poppunkere til tross: The Offspring har det fortsatt i seg.

“It’s time to relax, you know what that means…” går introduksjonssporet til The Offspring-klassikeren Smash, idet det pumpes ut mot sletta foran Hovescenen. Albumet er fra 1994 og regnes fortsatt, seks plater senere, som det definitive høydepunktet til California-bandet.

Dét er akkurat 20 år siden, og mye hendte iløpet av ’94: I Storbritannia gav både Oasis og Blur ut to av sine beste plater, og blåste dermed liv i det som skulle bli kalt britpop. Grungebevegelsen – basert i Seattle, Washington – ble lagt i graven sammen med liket til Kurt Cobain. Og lengre syd på USAs vestkyst sørget refrenghåndverkerne Green Day og The Offspring for at punk for alvor gikk fra undergrunns- til populærkultur.

Det hviler liten tvil om hvilke av disse to bandene som har tålt tidens tann best – i hvert fall på albumfronten – og The Offspring vet åpenbart dette godt selv. Så når de nå er på sin seneste turné – den første som gjester norsk jord siden 2001, i stor grad takket være Facebook-kyndige fans – ligger fokuset på låter fra før milleniumsskiftet. Ikke minst blir Smash blir spilt fra A til Å.

Men inni svarte så høylytte de gamle traverne er! Ikke siden Hove ble skrilleristet minnes jeg så stor tinnitusfare på festivalområdet; her skal det skåles og skråles til krampa tar en, med andre ord. Etter to kutt forteller frontfigur Dexter Holland  at bandet nettopp er kommet fra et intervju, og blitt fortalt at nordmenn er et dempet folkeslag. Han er tilsynelatende uenig: “You guys are crazy!” konstaterer han. “YOU GUYS ARE FUCKING ANIMALS!” skriker den ene barndomskameraten hans. Åhoi.

Vi beklager: På grunn av fotorestriksjoner ble vi nødt til å bruke mobilbilder av The Offspring i stedet. Foto: NRK P3.
Vi beklager: På grunn av fotorestriksjoner ble vi nødt til å benytte oss av mobilbilder fra The Offspring-konserten. Foto: NRK P3.

“Genocide” er et grytidlig høydepunkt –  her går det kjapt og gæli i svingene – og følges kort etter opp med kriminelt fengende “Come Out and Play”. “That’s my favorite from the album,” konstaterer Holland, mens han pjatter og fniser usammenhengende med resten av bandet. Så, i fullt alvor, introduseres neste (fyll)låt: “This is my favorite”. Det er sjelden jeg bruker begrepet “god stemning”, men her er det enkelt å kjenne på følelsen av å henge i øvingslokalet med gubbene, mens både vodkaflaska og skitpreiket roterer rundt i rommet.

Dermed går naturligvis hele festivalen amok når sangeren raller frem de umiskjennelige første sekundene av “Self Esteem”. Det ender i et upåklagelig konsertøyeblikk som skriker i store bokstaver om hvor godt flere av disse låtene – og ferdighetene til bandmedlemmene, må vite – fortsatt holder seg. Med dét er altså Smash-kapittelet av settlisten over, og The Offspring beveger seg inn i selvskrevet Best of-territorium.

Her finnes det mye poppunksnop, viser det seg, men kun “The Kids Aren’t Alright” når de ravende høydene til “Self Esteem”. På en annen side er de gampete køddelåtene (“Why Don’t You Get a Job?” og “Pretty Fly (For a White Guy”) fortsatt ikke så mye mer enn hjernedød moro, og understreker hvorfor jeg de siste par årene har plassert The Offspring i samme bås som kukgjøglerne Bloodhound Gang.

Etter kveldens konsert er riktignok sammenligningen vanvittig urettferdig. The Offspring har kanskje sett sine bedre kreative dager, men fremfor å forsøke å gjenskape de gode stundene, har de åpenbart forstått at det beste er å sprette årgangsvinen og nyte minnene.

Kim Klev

Mer fra Hovefestivalen