Motorpsycho & Ståle Storløkken - The Death Defying Unicorn
Terningkast 5

Sjøsyk enhjørning med rev bak øret

Motorpsycho med venner våger og vinner.

For noen år siden spurte jeg min kollega Harald Are Lund om han hadde noen teori om hvordan Motorpsycho har maktet å holde seg relevante og vitale siden starten i 1989. Svaret kom tørt og kontant: ”De øver.”

Han har unektelig et poeng. Bent Sæther & co. spiller (og synger!) i dag simpelthen bedre enn de noensinne har gjort – inkludert det mange regner som deres gullalder på midten av nittitallet.

Det er kanskje denne økte tekniske muskelmassen – samt en generell mangel på interesse for hva som til enhver tid måtte prege tidsånden – som gradvis har banet veien for The Death Defying Unicorn. Dobbelplaten, en utbygd versjon av et bestillingsverk fremført under Moldejazz 2010, er under alle omstendigheter bandets viktigste, mest vågale og rikeste utgivelse på år og dag.

Sjangermessig pløyes i liten grad ny mark: Norge kryr tross alt av band som med stort hell kobler rock, jazz, prog og kunstmusikk, fra Jaga Jazzist og Shining til Supersilent og Elephant 9.

Men som en sentral brikke i de to sistnevnte gruppene har åpenbart Ståle Storløkken – tungt tilstede gjennom hvert eneste av disse 74 minuttene – tilegnet seg en og annen innsikt om dynamikk og arrangementer. Det er nemlig hans stødige regihånd som bringer det beste ut av Trondheimsolistene og Trondheim Jazz Orchestra, og de respektive oktettenes stramme stryker- og blåsersignaturer krenger med stort utbytte mot Motorpsychos interplanetariske riffing.

De saftigste karamellene for fans av hovedbandet kommer nok i form av avsluttende ”Mutiny!” og ”Into The Mystic”, samt det kaleidoskopiske 16-minuttersmonsteret ”Through The Veil”. Men vel så interessante er spor som vakre, saktebrennende ”O Proteus – A Prayer” og intrumentalsporet ”La Lethe” (med en gnistrende solo jeg antar må tilskrives Kjetil Møster); her går kompleksitet og kraft virkelig opp i en høyere enhet. Skissene ”Sculls In Limbo” og ”Flotsam” etterlater meg uberørt og utålmodig; de tilhører et klart mindretall.

Er du allergisk mot progrock har du nok for lengst lukket dette vinduet. Og hvorvidt rammefortellingen – et skips standhaftige kurs inn i undergangen, spekket av homeriske referanser og formidlet med en rev bak øret – løfter helheten, har jeg ennå ikke greid å bestemme meg for. Dette er uansett en ny kunstnerisk triumf i en katalog som allerede bugner av dem.

Marius Asp