Niki & The Dove - Hovescenen, Hovefestivalen
Terningkast 3

Skadeskutte fjærkre

På en mørk klubbscene hadde sannsynligvis Niki & The Dove imponert stort. Men Hovefestivalen hadde helt andre planer for dem.

Jeg begynner virkelig å gi helt opp Hovefestivalen. Det er vanskelig å i det hele tatt forstå hva som gikk gjennom hodene i festivalledelsen da de fant det naturlig å plassere Niki & The Dove på Hovescenen, deres utvilsomt største scene. I beste fall var det av ren naivitet at de antok at det faktisk ville komme nok mennesker for å se svenskene til at plasseringsvalget kunne unnskyldes.

Det er nemlig lite ved både musikken og sceneshowet til trioen som har noe som helst å gjøre på en stadionscene. Riktignok ligger det mye storslått i den bunnløse fascinasjonen for dyreriket som kulturtante-gonecharming Malin Dahlstrøm og hennes venner besitter, men i motsetning til fjorårsheadliner Robyn er ikke dette et elektropopnavn som har nubbsjanse til å bære den tildelte scenen.

Særlig sceneshowet lider mest av denne malplasseringen. Med to dansere på slep – som underveis både er samtidsdanshumør, imiterer pusekatter og sjonglerer rockeringer – boltrer de seg rundt på scenen og lefler med bandets småeksentriske image. På en stor, lys og åpen scene faller deres funksjon helt bort, ettersom de ikke er et spennende og klaustrofobisk element i mørket.

Fremførelsen av musikken er riktignok ikke optimal, men det er vanskelig å ikke påstå at en åttitallspastisjversjon av «Last Night» og en forlenget versjon av dansebonanzaet «The Drummer» ville blitt ellevill moro på – i mangel på et bedre alternativ – Teltscenen. Eller en psykedelisk og basstung tapning av «Winterheart», for den saks skyld.

Tross i at hun fremstår både sjarmerende og engasjert gir Dahlström flere implisitte tegn på at hun og resten av bandet er dødslitne der de står. Hennes utgreiinger om en tolv timer lang biltur til festivalen – hvor de underveis fryktet å ikke komme frem i tide – sier nemlig mer enn nok. Selv om Niki & The Dove sannsynligvis entret backstagen med senkede hoder, håper jeg de snart ønsker å komme tilbake Norge. Da i et mørkt og svett lokale.

Kim Klev