Jeg kan ikke komme på noen av våre nåværende, kvinnelige sangstjerner som egner seg bedre til å synge Bond-låta enn Adele. Britens kraftfulle, vakre stemme og det faktum at hun i en alder av 24 år allerede er en Diva (ja, med stor d), gjør valget av henne som «Skyfall»-vokalist naturlig.
Adele gir oss en Bond-låt som går i en mer klassisk retning enn de to forgjengerne Chris Cornell og Jack White/Alicia Keys gjorde. Der deres låter var hardere og kjappere i uttrykket, er «Skyfall» myk, mystisk og som skapte for store scener i sakte film. Det er enkelt å se for seg bildene på skjermen når piano, strykere og Adeles stødige toner på lite overraskende vis bygger opp låta til å bli en voldsom og sterk ballade som trykker på de riktige gåsehud-knappene.
Nettopp her ligger litt av problemet når man skal høre «Skyfall» som en selvstendig låt; den gir oss lite nytt, og er relativt forutsigbar i formen. Selv om Adele leverer vokalprestasjoner av høy standard, er ikke låta i seg selv unik. Det er litt for tydelig at låta kun er laget for filmen.
I filmen Skyfall, derimot, er jeg sikker på at den kommer til å fungere ypperlig. Regissør Sam Mendes har allerede lovet en spektakulær åpningsscene og en Bond-film som i større grad enn de siste i rekken går tilbake til røttene – med dette i bakhodet fremstår valget av Adele og denne låta som både riktig og godt.
Skyfall har premiere 26. oktober.
Trine Aandahl
