Skiftende skydekke

Best Coasts musikk oppfører seg som en ganske fin sommerdag: lett å fortape seg i der og da, men for flyktig til å gjøre varig inntrykk.

300x300Det er allerede fem år siden Bethany Consentino og Bobb Bruno pangdebuterte med kraftpop-karamellen Crazy For You – et rufsete, sprudlende snapshot av late ungdomsdager på stranda, med tjall, katter og flyktig kjærlighetstrøbbel blant de sentrale komponentene.

Siden da har Best Coast hatt storrengjøring i surfepunk-garasjen og utvidet paletten – lyrisk så vel som sonisk – betraktelig.

California Nights, deres fjerde album om vi teller det fine minialbumet Fade Away fra 2013, byr på mer av den lett gjenkjennelige og refrengsterke gitarpopen mange vil forbinde med duoen. Men det uvørne og simplistiske har for lengst måttet vike for et mer finslipt og oppbiffet uttrykk. På godt og vondt.

La begynne på plussiden, slik California Nights gjør. Åpningslåten «Feeling OK» sparker i gang på uimotståelig vis, med et refreng større enn himmelen over Laurel Canyon, og påfølgende «Fine Without You» og punk-yppete «Heaven Sent» følger nesten opp.

Consentino er fortsatt bandets sterkeste kort, og den direkte avleveringen hennes står godt til den frakobla LA-melankolien som har sneket seg inn i prosjektet siden sist.

Men underveis begynner materialtrettheten å melde seg. På sitt beste minner Best Coast meg om et mer naivt New Pornographers anno Electric Version, men på sitt mest uengasjerende trekkes snarere tankene mot Rilo Kiley på en middels dag. Slike øyeblikk forekommer dessverre, primært på platens andre halvdel.

Men det vakre tittelsporet redder alene fireren, og det er fint, det her – så lenge du lener deg tilbake uten forventninger om varige avtrykk i sjelen.

Marius Asp