The Dead Weather: Sea of Cowards
[Third Man/Warner]
Hypotese: Jack White er i ferd med bli den nye Mike Patton.
Etter at Faith No More i 1991 ga ut mesterverket Angel Dust og ble mer populære enn det var rimelig å anta at de noensinne kom til å bli, satt vokalist Mike Patton plutselig med en del makt. Ikke bare hadde han bevist ovenfor plateselskaper at han kunne fronte skiver som solgte, men han var unektelig teknisk imponerende, pen og ganske veltalende i tillegg. Dessuten hadde han planer.
I løpet av tiåret som fulgte brukte Patton denne makten til å starte masse band med musikere han selv elsket (bandene hans Fantômas og Tomahawk har ett Melvins-medlem hver, for eksempel), han tok stadig strengere kontroll over sitt musikalske uttrykk, og han startet plateselskap.
Sleng på ti år, bytt ut avantgarde-støyrock med bluesrock og du har Jack White. Ti år etter Angel Dust slapp The White Stripes White Blood Cells (den med ”Hotel Yorba” og ”Fell In Love With A Girl”), og resten er fersk historie.
The Dead Weather er, konservativt talt, Jack Whites tredje aktive band etter The White Stripes og The Raconteurs, og består foruten White av Alison Mosshart (The Kills), Dean Fertita (Queens of the Stone Age) og Jack Lawrence (The Raconteurs). Da de slapp debutskiva Horehound i fjor sommer var to ting helt klare: For det første var The Dead Weather ordentlig bra, og for det andre virket det som om White bevisst prøvde å holde seg i bakgrunnen.
Han spilte trommer og overlot klokt brorparten av synginga til Mosshart. Under konserter holdt han seg stort sett bak trommesettet og virket nesten litt oppgitt over publikumsbrølet som fosset frem de få gangene han hekta på seg gitaren. White beskrev en gang rocken som sukkertøyet han brukte for å få folk til å sluke blues-medisinen, og i fjor virket det nesten som om han hadde tatt sukkertøyrollen sjøl for å få folk til å åpne ørene for Mosshart, Fertita og Lawrence. Sånn er det ikke lenger, men det kommer vi tilbake til.
Rent musikalsk er Sea Of Cowards en fantastisk oppfølger til Horehound; den bygger forsiktig videre på uttrykket fra debuten med synther og nitid, oppstykket miksing, men den legger til mer enn den tar fra. Låtene på Sea Of Cowards er kortere, kommer til poenget fortere, og er bare bråkete og masete når de skal være det. Her er ingen droning for droningens skyld, ingen unødvendige cover-låter og ingen spor over tre minutter og førtifem sekunder. Det er som om bandet som på sin førsteskive basket seg i direktehet og skitten råskap plutselig har ansatt en god redaktør.
Ellers er oppskriften god og gammel: Klassiske, hårete bluesrock-riff innimellom Mossharts stemme, som bjeffer ut smerte og galle og undergang. Ikke tro at The Dead Weather har vaska seg; skitt og støv og svette og sigarettaske er fortsatt så hardt størkna inn i bandets sjel at det til tider virker som om tekstene ikke handler om annet, men det gjør de selvsagt.
Galskap, sprit, Gud og død, for å være nøyaktig, akkurat som forrige gang, men med en liten, viktig forandring. Horehound var, i akutt mangel på et bedre ord, en veldig taktil skive, med fortellere som var skadet, rørt, rista og en sjelden gang i blant kjærtegnet av verden utenfor. Livene deres sugde så mye at de ble gærne. På Sea Of Cowards er de så gærne at livene deres suger. Skitten kommer innenifra, om du vil.
Ovennevnte oppstykkede miksing bidrar sitt til denne stemningen. Der Horehound støtt og stadig hørtes ut som et band som spilte i et studio høres Sea Of Cowards i større grad ut som en mann i et studio med en masse opptak. Forskjellige akkustiste instrumenter er mikset med forskjellige filtre og lagt på forskjellige steder mellom høytalerne, som et lappeteppe. Så hvem er mannen som lappet det sammen og signerte hele skiten? Gjett.
Her nærmer vi oss utgangspunktet igjen, og den største forskjellen på denne skiva fra den forrige. Der Horehoundhørtes ut som en supergruppe bestående av blant andre Jack White høres Sea Of Cowards ut som Jack Whites supre gruppe. Fra ”riff-kauk-riff-bjeff-riff-riff-skrik-solo-muml-riff-slutt”-låtoppskriften kjent fra White stripes hardere låter via tekstene til miksing er dette ei skive gjennomsyra av mannen som ikke bare spiller trommer, men også produserer, skriver låter og eier plateselskapet.
Her er vi tilbake til Mike Patton. Mye av grunnen til at mannen nesten er for en egen sjanger å regne per i dag, og mye av grunnen til at Faith No More gikk ad undas er og var at når Mike Patton gir ut skive, det være seg som vokalist i Tomahawk eller som samarbeidspartneren til vår egen Kaada, høres skiva først og fremst ut som en bit av Mike Pattons kunstneriske virke, ikke som bandets.
Patton har en musikalsk personlighet som sluker og farger det meste rundt seg, og Jack White er langt på vei til å utvikle det samme. Om dette er for en negativ ting å regne er en helt annen diskusjon.
Peter Vollset
