Susanne Sundfør - Sentrum Scene, Oslo
Terningkast 4

Sløret svinner

Susanne Sundfør virker mett på gravalvoret. Nå gjenstår det å finne seg fullstendig til rette på dansegulvet.

“Vil dere ha noe disko?” spør Susanne Sundfør omtrent midtveis ut i sin timeslange konsert på Sentrum Scene. Forlengst har hun annonsert at “en del nye låter” kommer til å bli fremført, og de ferske sangene hun innen den tid har funnet plass til peker ut to ganske ulike veier: “Silencer” går Nick Drake i næringen med sitt trolske tolvstrengerstema, mens “Kamikaze” flørter inspirert med stampende, skimrende synthpop.

Susanne Sundfør er nemlig på full fart inn i sin tredje kunstneriske fase. Like fullt som de aller færreste hadde sett for seg at den militante, mesterlige kammerpoppen på The Brothel og The Silicone Veil skulle springe ut av snart ti år gamle Susanne Sundførs fisefine syttitallsfetisjisme, var den positive overraskelsen stor da jeg først hørte haugesundingens karakteristiske stemme på Kleerup-samarbeidet “Let Me In” – marsjerende resolutt over en direkte dansbar, fleetwoodsk bassgang.

Mye tyder på at kommende, svært konkret titulerte Ten Love Songs blir haugesundingens mest tilgjengelige album så langt. På en side er det en merkverdig retning å bevege seg i, tatt i betraktning at Sundfør er et kronargument for at smal musikk faktisk kan ha et relativt bredt nedslagsfelt. Samtidig er det kanskje naturlig å ville løsne litt på snippen om man blir vel bevisst sitt eget kunstneriske alvor.

sundfør2
Susanne Sundfør på Sentrum Scene. Foto: Tom Øverlie, NRK P3.

Folk hoier. Så klart vil de ha noe disko. Det er en forlokkende tanke at enkelte lysglimt skal få slippe gjennom Sundførs soniske likklede. Påfølgende “Slowly” låter imidlertid kun som dét – en idé: Dette er kjedelig formelsynthpop som aldri fører noe sted, og da er det kanskje heller ikke så rart at Sundfør blir rastløs og vandrer retningsløst rundt på scenen i kuttets avsluttende minutt.

Langt mer interessant er faktisk Sundfør når det foruroligende får akkompagnere det umiddelbare. En annen ny låt, som trenger seg kirurgisk inn i “Fade Away”, den solide-men-anonyme førstesingelen fra Ten Love Songs, er kledelig dissonant italo disco, mens den hamrende trommebeaten i fortsatt fantastiske “It’s All Gone Tomorrow” aldri har hørtes mer ondartet ut. Man skulle nesten tro Sundfør hadde vært på helgeseminar med teknoduoen Underworld.

Kanskje er ikke overgangen fra kunstpop til klubbpop drastisk, når alt kommer til alt. Mye av årsaken til at Susanne Sundfør er en av våre mest interessante musikere er nemlig hennes stadige behov for å skyve seg selv ut av komfortsonen. Når hennes konsert på Sentrum Scene alt i alt likevel fremstår tentativ fremfor fullendt (i motsetning til hennes ypperlige konsert i Operaen i 2012), er det naturlig å legge skylden på voksesmertene.

Kim Klev